rss search

next page next page close

Ole Kristian om hvordan det er å ha Williams syndrom

Ole Kristian om hvordan det er å ha Williams syndrom
next page next page close

Keiserens nye klær

Keiserens nye klær

Hun er en karismatisk leder, og alt hun gjør omtales som  ”det beste”. I alle fall omtaler hun det slik selv.

Hun har vunnet priser i næringslivet, og selv om det er en generasjon siden, nevner hun det fremdeles i sine presentasjoner. Hun er uredd i sine konfrontasjoner av autoriteter, og har måttet ta konsekvensene av det. En av konsekvensene er at hun er ”jaget” av mediene. Ikke bare henne, men også hennes nærmeste er ”fritt vilt”.

Hennes kontroversielle budskap har både tilhengere og motstandere. Alle mener noe om henne og hennes virksomhet. Motstanderne snakker høyest, og de gjør narr av henne.  Dette fører til at hun trekker seg tilbake i lange perioder.

Hennes tilhengere vil så gjerne tro på henne! De legger godviljen til, gang på gang. De godtar hennes inkonsekvens, og bortforklarer det; ”det er ikke så farlig” Hun er karismatisk og mange har utbytte av hennes virksomhet. For mange er det godt å komme vekk fra dagliglivets utfordringer når de er sammen med henne, – og hun er morsom å være med. Når hun lover ting hun ikke holder, avvises det med høyt arbeidspress. Hennes tilhengere aksepterer dette, og legger til rette for at presset skal bli mindre ved å ikke ha så store forventninger, eller ved å avlaste.

”Menigheten” er lojal. De snakker varmt omhenne, og tilhenne. Hun får komplimenter og oppmerksomhet. De fleste liker å være i hennes nærhet.

Allikevel er det noe som ikke stemmer. Bak fasaden. Ingen snakker høyt om det.

Det er vanskelig å identifisere hva det er, og kanskje det bare er en selv som er skeptisk og mangler innsikt? Andre virker begeistret. Uroen kommer stadig tilbake; ”Hva er det som gjør at jeg føler usikkerhet sammen med henne?”

”Hva kommer det av at jeg påtar meg oppgaver som ikke er mine?”

”Hvor kommer denne uroen fra?”

Det kommer til et punkt hvor det er nødvendig å påpeke at keiseren er naken.

Når èn våger å dele med en annen om hvordan det oppleves, blir det bekreftet at det er flere som deler denne oppfatningen. Det viser seg at de har mange felles oppfatninger. Snøballen begynner å rulle, – til noen våger å si det høyt.

”Jeg har ikke tillit til deg lenger”. ”Du lover mer enn du holder”. ”Jeg stoler ikke på det du sier.”

Disse tilbakemeldingene blir konsekvent møtt med bortforklaringer. Det er noen andre eller noe annet som er årsaken. Aldri er det hennes ansvar.

Det var da jeg forsto det. Det er ingenting å gjøre noe med. Det er bare å holde seg unna.


next page next page close

Du??

Du??

Hver dag en kamp mot destruktive tanker

Hver dag følelsen av ikke å passe inn

Hvordan overvinne?

Frykt for ikke å strekke til

Frykt for å gjøre feil

Frykt for ikke å ha kontroll

Frykt for å bli veiet og funnet for lett

Frykt for å bli sett – og for å bli oversett

Du??

Du som er så trygg, så besluttsom, så hjelpsom

Du??

Har du det sånn også?

Masken er på

 

– tonemor

 


next page next page close

Da latteren stilnet

Da latteren stilnet

 

 

 

 

 

 

 

Da bruddet kom, stilnet latteren

Den som hadde vært så tilstedeværende

Plutselig føltes den meningsløs

Hva skulle folk tro?

At jeg ikke brydde meg?

Best å holde fasaden, – og beholde masken

Så ingen skulle se lidelsen  

Ingen kan forstå

– tonemor

 


next page next page close

Å miste

Å miste

Vi har alle opplevd det, og vi vil oppleve det igjen, – mer eller mindre intenst. Å miste handler nødvendigvis ikke om at noen skal dø. Vi kan miste jobben, miste helsen, miste status, miste drømmen om noe, miste drømmehuset, miste muligheten for å kjøre bil, – you name it.

Kjærlighetssorgen jeg hadde som ung, kan jeg fortsatt fornemme. Den opplevdes som fysisk. Jeg var kvalm og lei meg. Jeg sov dårlig om natten, hadde vondt i magen og hadde ingen sans for humor. Tapet var en illusjon om en fremtid med han som ikke ville ha meg allikevel. Han ombestemte seg imidlertid, og da ekteskapet røyk etter noen år, var sorgen igjen et faktum. Planen var jo å leve sammen resten av livet. Jeg mistet igjen.

Da jeg ble ung mamma, var gleden stor. Da Lene døde åtte uker gammel, var jeg lammet av sorg. Jeg reagerte rasjonelt, og sa at dette var slikt som skjedde, og at det var trist av det hadde rammet oss. Vi håpet det ikke ville skje igjen. Dette var naturlig nok en reaksjon som var nødvendig for i det hele tatt å kunne stå oppreist. Etterhvert ble det mulig for meg å åpne opp for andre reaksjoner. I dag bærer jeg sorgen godt. For alt jeg vet, kan det hende noen synes min reaksjon var rar den gang.

Da foreldrene mine døde, sørget jeg naturligvis. Jeg var 20 år da mamma døde og 40 år da pappa døde. Jeg var på ulik plass i livet, og hadde ulike behov. Derfor sørget jeg ulikt.

Tap av funksjoner fordi helsa svikter, har jeg kjent på. Det er reell sorg. Likedan tap av relasjoner og vennskap.

Jeg leste med interesse Sanna Sarromaa sitt debattinnlegg i VG om nordmenns behov for å vise hvor gode vi er, ved å vise sorg i tide og utide. Hun påpeker mobiliseringen i lokalsamfunn, når noen (unge) dør under tragiske omstendigheter, og kaller det massesørging. Jeg synes hun bommer. Ingen kan se gjennom andres øyne eller reagere gjennom andres følelser, og kan derfor heller ikke uttale seg om hva som er riktig for andre. Noen sørger mer når bikkja dør, enn når ektefellen dør.

Vi kan ikke utelukke at noen opptrer som «gråtekoner», men det er nok mer sannsynlig at det handler om ekte reaksjoner. Hva som utløser min reaksjon (les: sorg), avhenger av hvilken klangbunn den aktuelle hendelsen har i meg. Jeg har vært i begravelse til personer jeg aldri har møtt, fordi jeg kjente pårørende, og jeg ville vise min medfølelse. Jeg har blitt beveget i begravelser fordi jeg har blitt berørt av tanken om egne tap. Jeg blir dessuten påvirket når noen jeg bryr meg om, – er i sorg.

Jeg mener forøvrig at det ikke er et stort problem i vårt samfunn at vi viser medfølelse for hverandre. Tvert imot. Jeg håper vi fortsetter med det.

Denne teksten om tap og sorg, skrev jeg tidlig i januar. Lite visste jeg da, at jeg skulle kjenne på stor sorg, bare noen dager unna.

Min gode venn Kaja døde brått og uventet. Så brutalt og endelig. Jeg snakket med Kaja dagen før hun døde, og er glad for at vi ikke hadde noe usnakket. Tvert om, så hadde vi tydelig sagt hva vi var for hverandre, og jeg hadde fortalt Kaja at jeg var glad for å ha ei venninne som jeg kunne dele mine tanker med, og som alltid stilte opp for meg.

Kaja, som hadde trøstet og oppmuntret meg når jeg var lei meg, kan ikke trøste meg nå.

Kaja var en livsnyter, og hun unnet seg det beste. Hennes replikk var at vi vet ikke hvor lenge vi er her, så det er bare å kose seg. Nå har vi erfart dette så sårt.

Vi kan ikke leve som om hver dag er den siste. Det blir for hektisk og sterkt. Men, vi kan sørge for at vi har fortalt våre kjære at vi er glad i dem, for vi vet ikke om vi vil få en ny anledning. Ikke utsett det.


next page next page close

Den forbannede treningen!

Den forbannede treningen!

Jeg kan ikke huske hvordan det er å ikke ha smerter i ryggen. Det har vært en del av min tilværelse siden jeg var ung.  Trening har derimot ikke vært en naturlig del av min tilværelse. Er det en sammenheng her?

Som voksen kvinne, vet jeg godt hvordan det er å ha dårlig samvittighet. Det har ingenting å gjøre med min oppvekst i et religiøst hjem. Jeg har jobbet lenge nok som terapeut, til å vite at dette er noe som læres i de fleste hjem. Vi kaller det for introjekter i gestaltterminologien; må, bør og skal/skulle. Felles for introjekter er at det er informasjon vi tar ukritisk til oss fra omgivelsene; ”man bør…”, ”en må….” eller ”jeg skulle…” – i stedet for ”jeg vil” eller ”jeg velger”. Vi svelger det ned, uten å tygge det, – og det blir ikke fordøyd.

Velkjente introjekter er at jeg burde gå ned i vekt, jeg burde besøke min gamle tante oftere, jeg skulle gå mer tur, jeg må slutte å røyke, eller jeg burde begynne å trene!!!!!

Det er noe stusselig og stigmatiserende over å være inaktiv. Hvis det skyldes at jeg har kranglete rygg, er det slett ikke mindre stusselig og stigmatiserende.

Har jeg meg selv å takke for ryggplagene?

Å ha helseproblemer, er stigmatiserende. Å ikke bidra 100% i arbeidslivet, eller i det sosiale livet, er ofte en konsekvens av dårlig helse. Det er mer applaus å få for de med krevende jobber, og som i tillegg har overskudd til å holde seg i fysisk god form. Jeg så forleden en videosnutt på Facebook, om mann i 90 årene som trente daglig, til tross for at han nettopp hadde vært gjennom en krevende kreftbehandling. Han ble visst et forbilde for mange. Heldige han.

Jeg liker godt å sitere Ingvar Wilhelsmen, som ber oss huske på at de årene vi forlenger livet med å trene, – får vi på slutten.  Vi kan ikke velge når vi skal ha dem.

Se for øvrig denne gøye betratningen: https://www.facebook.com/NRKlindmo/videos/vb.139034589545337/1302828996499218/?type=2&theater

Jeg har noen ganger lurt på om jeg kunne blitt en god håndballspiller, – hvis jeg bare hadde fått lov til å være med i Hærulf i skoleårene. Det får jeg ikke svar på, men når jeg ser alle de skadene håndballspillere, er det ikke sikkert det ville vært noen god idè  heller 😉

Jeg har fått mange velmenende og ubedte råd opp gjennom, om hva jeg kan prøve for å få det bedre med ryggen min; gode øvelser som har hjulpet rådgiveren. En knakande god terapeut har hjulpet en annen. Noen har lest om en vidunderkur som anbefales. Collagen, VitaPro, eplecidereddik i vann, omslag og massasje. Jeg har prøvd det meste. Også operasjon. Jeg har også blitt rådet til å ikke la meg operere, – ETTER operasjonen. Resultatet kunne blitt bedre med riktige øvelser og trening, i stedet for kirurgi. ”Man” er ikke så glad i kirurgi lenger, nemlig. Gi meg styrke!

”Det er ikke bare ei ku som er laus”, – sier min gode venn Kaja, når hun sikter til at det er flere utfordringer samtidig. I mitt tilfelle, så er hele besetningen laus for tiden. En behandler mente at kroppen min ikke var særlig snill mot meg nå. Jeg repliserte at jeg hadde vel ikke vært så snill mot kroppen min heller, og at det nå var payback-time. Jeg kjente på dårlig samvittighet. Vel, det var ikke klokt å velge å røyke i 35 år, men nå er det 11 år siden jeg tente en sigarett. Jeg turte ikke mer.

Et antall ganger har jeg startet med trening, og hatt de beste intensjoner, – i to dager, – eller fire. Da har jeg allerede begynt å lure på hva jeg driver med! Jeg har frem til denne dag, ikke funnet en eneste treningsform jeg synes er gøy, og som ikke gjør vondt. Nå er det jo heller ikke nødvendig at det skal være gøy for å gi resultater, men jeg hadde kanskje hatt større utholdenhet. En av mine overbevisninger er nemlig at det holder at jeg trener, – jeg trenger ikke synes det er gøy i tillegg.

Jeg hadde gleden av å jobbe i et treningsmiljø i mange år. Bare flotte og spreke kolleger. Jeg forsto at jeg var annerledes, da mine kollegaer sa at de følte seg hjemme når de kom inn i en treningssal eller idrettshall.

Jeg føler meg som en alien.

Det ble mye godlynt erting, og jeg tok rollen som det håpløse treningscaset.  Det ble vitset mye om aktivitetsnivået mitt, og jeg mislikte det ikke. Kroppen min reagerer ikke hensiktsmessig på trening! Jeg kan høre alle stemmene i bakhodet når jeg skriver dette nå, – som forteller meg at da har jeg bare ikke funnet riktig treningsform, og at det viktigste er å holde meg i aktivitet. Starte forsiktig, og kanskje få veiledning underveis. Jada, jeg gjør det! Sitter minst mulig på rompa, og sitter slett ikke på cafe på kjøpesentra. Det vel INGENTING som er mer stigmatiserende enn det? Jeg har skaffet meg en PT, for det hørte jeg noen hadde hatt så stort utbytte av. Jeg skulle få så mye overskudd! Jeg fikk mer av det jeg hadde fra før; prolaps i nakken og påfølgende strålesmerter. Det er ikke PT`n skyld. Han var god. Det var bare ikke godt for meg nå. Kanskje siden? Eller skal jeg rett og slett akseptere at trening ikke er for alle? Ikke for meg?

En helseperson jeg velger å stole på, konfronterte meg med min påstanden om at jeg ikke hadde vært snill mot kroppen min. Hva mente jeg med det, og hva hadde jeg gjort som ikke hadde vært snilt mot kroppen? Bortsett fra å røyke, men det hadde ingenting med dagens helsestatus å gjøre. Hun mente jeg hadde uflaks. Det var utrolig deilig å høre! Selv om det betyr at jeg ikke kan gjøre noe med flaks/uflaks. Det må jeg bare forholde meg til. Men jeg la fra meg en god porsjon selvbebreidelse i den samtalen.

I dag skal vi bli 100 år, og fortsatt gå på treningssenter. Og lese uten briller. Det er flott det, men det er ikke sånn at alle vi andre har mislyktes om vi ikke oppnår det! Trening er det eneste saliggjørende, og hjelper både på fyken og psyken. Ja, for mange gjør det det, og jeg synes dere skal fortsette med det. I mitt tilfelle, hjelper det ikke på verken fyken eller psyken, jeg blir mer lei meg, og får mer vondt av alle nederlagene. JEG VIL IKKE MER!

Jeg vil holde meg i bevegelse, enten det er å luke i hagen, klippe plenen, plante nye blomster, ta en tur på Dyhre bare for å lukte og se. Jeg vil bade, men trenger ikke svømme så langt. Jeg liker aller best å bade i sjøen, – ikke i oppvarmet basseng med mange andre damer med badehetter. Den anbefalingen har jeg nemlig ofte fått. Jeg liker å ta en time massasje for velvære. Jeg liker godt å danse når jeg har drukket litt vin, og vil gjøre mer av det. Jeg liker å være sammen med barnebarna, men innser at jeg nok ikke blir å se på trampolinen. Jeg vil heller lese bok, og bade i balje foran peisen. Ikke jeg da, men barnebarna.

Jeg er oppriktig lei meg for alle begrensningene dette representerer, men jeg trener på å ikke bebreide meg selv for det.

Hører dere?!  Det eneste saliggjørende er ikke å trene – for alle! Kanskje for deg, men ikke for meg! Ja, det er sunt å være i aktivitet og å få økt puls innimellom. Jeg skal love dere at jeg får økt puls innimellom, men det handler ikke alltid om fysisk trening.

God trening da, til deg som driver med sånt. Jeg for min del, legger opp.


next page next page close

For tidlig og for sent

For tidlig og for sent

Det er ikke lett for barna å forstå når vi argumenterer med at de er for store til det ene og for små til det andre.

Disse tankene dukket opp hos meg, da jeg reflekterte over eget liv her og nå; det er noe jeg er for gammel til, og det er noe jeg er for ung til.

Jeg er for ung til å ikke lære. Jeg vil tilegne meg ny kompetanse, og henge med i utviklingen. Det er langt mer krevende nå enn for 30 år siden, men selvfølgelig fortsatt mulig!

For få år siden byttet jeg jobb. Etter å ha jobbet som terapeut og konsulent i egen praksis i 16 år, skulle jeg være ansatt i et bemannings- og rekrutteringsfirma. Det var ikke hvilket som helst firma heller, – det var mannen min som drev det.

Jeg gikk fra det kjente til det ukjente.

Jeg måtte lære nye arbeidsoppgaver, nye rutiner og ikke minst, – jeg måtte lære nye dataprogrammer! Noen ganger tenkte jeg at ”dette kommer ikke til å gå bra!” Jeg skulle gjøre oppgaver som betød mye for de det gjaldt; Jeg skulle følge opp sykmeldte og sørge for at ansatte fikk riktig lønn til rett tid. Det var dessuten jeg som skulle sørge for utsendelse av fakturaer. Det var ikke alltid det gikk som det skulle, heller. Jeg erfarte at omgivelsene trodde jeg kunne mer enn jeg faktisk kunne, og det var flaut å synliggjøre min manglende kompetanse. Jeg kjente på uro og fortvilelse; hadde jeg påtatt meg noe jeg ikke var i stand til å gjennomføre? Jeg følte meg gammel og dum. Var jeg for gammel til å lære dette nye?

Nei, ikke søren! Jeg bestemte meg for at disse tankene ikke skulle få fotfeste. Jeg visste det var nødvendig at jeg tillot meg selv å være tålmodig. Det var viktigere å stryke meg på kinnet, enn å slå meg i hue.

Det skulle vise seg at det ikke var umulig å lære nytt. Snart satt rutiner for lønn og fakturering i fingrene. Jeg gjennomførte intervjuer og ansettelsesprosesser, – jeg kommuniserte med NAV og jeg drev sykefraværsoppfølging. Jeg måtte lære nye dataprogrammer, og i disse dager må jeg sette meg grundig inn i det nye direktivet GDPR, som skal regulere behandling av personlige data. Det er dessuten nye forslag til hvordan vår bransje skal reguleres. Mange er skeptiske til bemanningsbransjen, og vi har mye å forsvare.

Det er mye jeg kan, men det er også mye jeg ikke kan. Da er det fint å ha tilgang på mennesker som kan mer enn meg. Min kollega er akkurat halvparten så gammel som meg, og er en racer på elektroniske verktøy. Hun er oppvokst med PC mellom hendene, og har aldri vært det foruten. Der får jeg hjelp og veiledning.

Da jeg jobbet i bank på 90-tallet, fikk vi tilbud om å kjøpe PC. Helt ærlig, så forsto jeg ikke hva jeg skulle med en PC. Jeg takket allikevel ja, fordi noen (banksjefen) sa at den som ikke benyttet seg av dette tilbudet, ville bli stående på perrongen når toget gikk.

I min første jobb, skrev jeg dødsannonser på skrivemaskin, – med karbonpapir (blåpapir). Jeg kjørte til avisredaksjonen og leverte annonsen. Jeg mangfoldiggjorde med stensilering, og gutta fikk lønn i papirpose.

Jeg var instruktør på Scheidegger skrivemaskinkurs for voksne. Jeg bar med meg et megatastatur med lys, som et verktøy i opplæringen. I dag finnes ikke skrivemaskinkurs. I dag finnes ikke skrivemaskin.

Da jeg begynte i DnC i 1979 var jeg med på et møte i Finansforbundet, og tema var utviklingen i bankvesenet. Representanten fra Finansforbundet fortalte at om ikke lenge, ville vi alle ha et plastkort med en liten datamaskin (chip) i. Dette kortet kunne vi bruke til handel, og å ta ut kontanter i kontantautomater.

Vi synes dette var science fiction, og lurte på om mannen var helt riktig klok da han mente av vi om en stund ikke ville ha kontanter i lommeboka. Vi lyttet vantro, og ristet på hodet.

Nesten alt han sa, viste seg å stemme. Ofte har jeg ikke fem øre i kontanter. Når det kommer unger for å selge lodd eller VG på døra, håper jeg de tar Vipps.

Jeg har vært så redd for å ”stivne”, at jeg begynte i sangkor, – to ganger. Jeg kjøpte meg kamera og meldte meg inn i en fotoklubb. Jeg startet med Qigong og Yoga, og erfarte at det var morsomt, – en stund…

Så hva er for sent?

Det er for sent å få barn, og det er helt i orden. Det er for sent å spørre mine foreldre om råd. Det er for sent å bli advokat, som jeg gjerne skulle likt å være. Det er også for sent å bli psykolog, selv om jeg har erfaring fra samme bransje. Det er definitivt for sent å bli etterforsker i Politiet. Det hadde jeg passet fint til, siden jeg ikke slår meg til ro med det første svaret. Jeg er født skeptisk, og er vàr for å bli lurt. Jo, det er kanskje mulig… ? Nei, det er faktisk ikke det.

Det er for sent å få en atletisk kropp som kan mistenkes å være veltrent. Jeg ville synes synd på den PT`n som skulle presse meg til å yte det maksimale. Det er lite som gjør meg så forbannet som når noen vil ta styringa fra meg.

Alder er bare et tall, sa du? Nja,… I så fall, ville jeg velge meg 37.

Jeg konkluderer med at noe er for sent, og det er helt i ordne å erkjenne det.

Men, det er fortsatt mye som er mulig, – heldigvis J


next page next page close

Min historie – I god tro

Min historie – I god tro

I Oles skolealder, ble jeg oppmerksom på Gestalt som verktøy for kommunikasjon og personlig utvikling. Det var fantastisk å oppleve en retning som stemte så godt med egne erfaringer og oppfatninger. Sentralt var plassering av ansvar, og aksept for at ikke alt kan løses. Et eksempel på dette, er at det ikke er mulig å forandre andre mennesker. Det blir med prøvinga. De fleste av oss har mer enn nok med å forandre oss selv, om vi ikke også skal prøve å forandre andre (for-andre…)

Jeg snakket varmt om å sitte i førersetet i eget liv, ved selv å bestemme hva jeg skal la meg påvirke av. Det er en god teori. Ole Kristian ble selvfølgelig eksponert for min begeistring, og vi snakket ofte om dette. Som eksempel på at teorien lot seg praktisere, snakket jeg om Ole Kristian som ikke lot seg mobbe. Han bestemte selv hvordan han skulle la seg påvirke.

Jeg hadde vært singel lenge da jeg traff mannen jeg skulle gifte meg med. Vi møttes en fredag, og på lørdag så vi på aktuelle steder vi kunne bo sammen. Vi visste at det var dette vi ville, og i løpet av kort tid bodde vi i nytt hus med begge gutta våre. Det representerte en stor endring i tilværelsen til oss alle. For meg betød det også at muligheten for å studere gestalt var til stede. Jeg valgte deltidsstudium ved siden av bankjobben.

Ett år seinere, sluttet jeg i banken hvor jeg hadde jobbet i 20 år. Det skulle gjøres endringer i organisasjonen, og min stilling skulle fjernes fra organisasjonskartet. Jobben jeg ble forespeilet var uinteressant for meg, og jeg ba om å få slutte – på dagen. Det fikk jeg.

Jeg startet opp en beskjeden terapipraksis i kjelleren, før jeg flyttet til et tverrfaglig samarbeid etter endt utdanning. Ole Kristian var så stolt av meg, og presenterte meg ofte på denne måten: ”Hils på min mor, gestaltterapeut Tone Bentzen”. Det oppsto mange morsomme situasjoner.

Da Ole var ferdig med grunnskolen, begynte han i tilrettelagt opplæring på Malakoff vg skole. Praktisk for oss som bodde i nabolaget, selv om Ole helst ville gå på Tomb vg skole. Der kom han ikke inn, til tross for at han selv ringte rektor ved skolen og ba om en begrunnelse for avslaget. Han var lite motivert for å gå på Malakoff, og hadde mye vondt i magen. Han trivdes ikke, og vi søkte igjen om opptak ved Tomb. Denne gangen fikk han plass. Stor var gleden da han kunne fortsette videregående der, før han fikk plass ved bolinja på Grenland folkehøgskole.

Etter folkehøgskolen, flyttet han inn i egen leilighet som vi hadde pusset opp til en ungkarsleilighet, med vekt på Rockabilly generelt og Elvis Presley spesielt.

Av og til har Ole og jeg noen spesielt gode samtaler, hvor vi finner tonen og snakker om ting som er viktig for oss. En slik kveld satt vi på kjøkkenet. Vi var alene hjemme, og Ole fortalte at han var blitt mobbet på skolen, og at han hadde ”fått så det holdt”. Han kunne fortelle at lærerne ikke hadde brydd seg nevneverdig. Han var blitt truet og skremt med at han skulle få juling når han kom på skolen neste dag. De hadde ventet på han, og gitt han ”kilevinker”. De hadde kastet gymtøy og badetøy i snøen ved Mossehallen. Det verste var allikevel utryggheten, og truslene om juling.

Dette var nytt for meg, og jeg spurte hvordan jeg hadde unngått å oppfatte det.

”- Du var så sliten, mamma”.

Det var nesten ikke til å holde ut. Jeg vet at jeg ofte var sliten, men at jeg ikke skulle fange opp at gutten min ble mobbet?? Det var vanskelig å forstå. Jeg ba om unnskyldning, og vi gråt begge to.


next page

Ole Kristian om hvordan det er å ha Williams syndrom

...
article post

Keiserens nye klær

Hun er en karismatisk leder, og alt hun gjør omtales som  ”det beste”. I alle fall omtaler hun det slik selv. Hun har vunnet priser i næringslivet, og selv om det er en generasjon siden, nevner hun det fremdeles i sine presentasjoner. Hun er uredd i sine konfrontasjoner av autoriteter, og har måttet ta konsekvensene av det. En av konsekvensene er at hun er ”jaget” av mediene. Ikke bare henne, men også hennes nærmeste er ”fritt vilt”. Hennes kontroversielle budskap har både tilhengere og motstandere. Alle mener noe om henne...
article post

Du??

Hver dag en kamp mot destruktive tanker Hver dag følelsen av ikke å passe inn Hvordan overvinne? Frykt for ikke å strekke til Frykt for å gjøre feil Frykt for ikke å ha kontroll Frykt for å bli veiet og funnet for lett Frykt for å bli sett – og for å bli oversett Du?? Du som er så trygg, så besluttsom, så hjelpsom Du?? Har du det sånn også? Masken er på   – tonemor...
article post

Da latteren stilnet

              Da bruddet kom, stilnet latteren Den som hadde vært så tilstedeværende Plutselig føltes den meningsløs Hva skulle folk tro? At jeg ikke brydde meg? Best å holde fasaden, – og beholde masken Så ingen skulle se lidelsen   Ingen kan forstå – tonemor...
article post

Å miste

Vi har alle opplevd det, og vi vil oppleve det igjen, – mer eller mindre intenst. Å miste handler nødvendigvis ikke om at noen skal dø. Vi kan miste jobben, miste helsen, miste status, miste drømmen om noe, miste drømmehuset, miste muligheten for å kjøre bil, – you name it. Kjærlighetssorgen jeg hadde som ung, kan jeg fortsatt fornemme. Den opplevdes som fysisk. Jeg var kvalm og lei meg. Jeg sov dårlig om natten, hadde vondt i magen og hadde ingen sans for humor. Tapet var en illusjon om...
article post

Den forbannede treningen!

Jeg kan ikke huske hvordan det er å ikke ha smerter i ryggen. Det har vært en del av min tilværelse siden jeg var ung.  Trening har derimot ikke vært en naturlig del av min tilværelse. Er det en sammenheng her? Som voksen kvinne, vet jeg godt hvordan det er å ha dårlig samvittighet. Det har ingenting å gjøre med min oppvekst i et religiøst hjem. Jeg har jobbet lenge nok som terapeut, til å vite at dette er noe som læres i de fleste hjem. Vi kaller det...
article post

For tidlig og for sent

Det er ikke lett for barna å forstå når vi argumenterer med at de er for store til det ene og for små til det andre. Disse tankene dukket opp hos meg, da jeg reflekterte over eget liv her og nå; det er noe jeg er for gammel til, og det er noe jeg er for ung til. Jeg er for ung til å ikke lære. Jeg vil tilegne meg ny kompetanse, og henge med i utviklingen. Det er langt mer krevende nå enn for 30 år siden, men...
article post

Min historie – I god tro

I Oles skolealder, ble jeg oppmerksom på Gestalt som verktøy for kommunikasjon og personlig utvikling. Det var fantastisk å oppleve en retning som stemte så godt med egne erfaringer og oppfatninger. Sentralt var plassering av ansvar, og aksept for at ikke alt kan løses. Et eksempel på dette, er at det ikke er mulig å forandre andre mennesker. Det blir med prøvinga. De fleste av oss har mer enn nok med å forandre oss selv, om vi ikke også skal prøve å forandre andre (for-andre…) Jeg snakket varmt om...
article post