rss search

next page next page close

Å miste

Å miste

Vi har alle opplevd det, og vi vil oppleve det igjen, – mer eller mindre intenst. Å miste handler nødvendigvis ikke om at noen skal dø. Vi kan miste jobben, miste helsen, miste status, miste drømmen om noe, miste drømmehuset, miste muligheten for å kjøre bil, – you name it.

Kjærlighetssorgen jeg hadde som ung, kan jeg fortsatt fornemme. Den opplevdes som fysisk. Jeg var kvalm og lei meg. Jeg sov dårlig om natten, hadde vondt i magen og hadde ingen sans for humor. Tapet var en illusjon om en fremtid med han som ikke ville ha meg allikevel. Han ombestemte seg imidlertid, og da ekteskapet røyk etter noen år, var sorgen igjen et faktum. Planen var jo å leve sammen resten av livet. Jeg mistet igjen.

Da jeg ble ung mamma, var gleden stor. Da Lene døde åtte uker gammel, var jeg lammet av sorg. Jeg reagerte rasjonelt, og sa at dette var slikt som skjedde, og at det var trist av det hadde rammet oss. Vi håpet det ikke ville skje igjen. Dette var naturlig nok en reaksjon som var nødvendig for i det hele tatt å kunne stå oppreist. Etterhvert ble det mulig for meg å åpne opp for andre reaksjoner. I dag bærer jeg sorgen godt. For alt jeg vet, kan det hende noen synes min reaksjon var rar den gang.

Da foreldrene mine døde, sørget jeg naturligvis. Jeg var 20 år da mamma døde og 40 år da pappa døde. Jeg var på ulik plass i livet, og hadde ulike behov. Derfor sørget jeg ulikt.

Tap av funksjoner fordi helsa svikter, har jeg kjent på. Det er reell sorg. Likedan tap av relasjoner og vennskap.

Jeg leste med interesse Sanna Sarromaa sitt debattinnlegg i VG om nordmenns behov for å vise hvor gode vi er, ved å vise sorg i tide og utide. Hun påpeker mobiliseringen i lokalsamfunn, når noen (unge) dør under tragiske omstendigheter, og kaller det massesørging. Jeg synes hun bommer. Ingen kan se gjennom andres øyne eller reagere gjennom andres følelser, og kan derfor heller ikke uttale seg om hva som er riktig for andre. Noen sørger mer når bikkja dør, enn når ektefellen dør.

Vi kan ikke utelukke at noen opptrer som «gråtekoner», men det er nok mer sannsynlig at det handler om ekte reaksjoner. Hva som utløser min reaksjon (les: sorg), avhenger av hvilken klangbunn den aktuelle hendelsen har i meg. Jeg har vært i begravelse til personer jeg aldri har møtt, fordi jeg kjente pårørende, og jeg ville vise min medfølelse. Jeg har blitt beveget i begravelser fordi jeg har blitt berørt av tanken om egne tap. Jeg blir dessuten påvirket når noen jeg bryr meg om, – er i sorg.

Jeg mener forøvrig at det ikke er et stort problem i vårt samfunn at vi viser medfølelse for hverandre. Tvert imot. Jeg håper vi fortsetter med det.

Denne teksten om tap og sorg, skrev jeg tidlig i januar. Lite visste jeg da, at jeg skulle kjenne på stor sorg, bare noen dager unna.

Min gode venn Kaja døde brått og uventet. Så brutalt og endelig. Jeg snakket med Kaja dagen før hun døde, og er glad for at vi ikke hadde noe usnakket. Tvert om, så hadde vi tydelig sagt hva vi var for hverandre, og jeg hadde fortalt Kaja at jeg var glad for å ha ei venninne som jeg kunne dele mine tanker med, og som alltid stilte opp for meg.

Kaja, som hadde trøstet og oppmuntret meg når jeg var lei meg, kan ikke trøste meg nå.

Kaja var en livsnyter, og hun unnet seg det beste. Hennes replikk var at vi vet ikke hvor lenge vi er her, så det er bare å kose seg. Nå har vi erfart dette så sårt.

Vi kan ikke leve som om hver dag er den siste. Det blir for hektisk og sterkt. Men, vi kan sørge for at vi har fortalt våre kjære at vi er glad i dem, for vi vet ikke om vi vil få en ny anledning. Ikke utsett det.


next page next page close

Den forbannede treningen!

Den forbannede treningen!

Jeg kan ikke huske hvordan det er å ikke ha smerter i ryggen. Det har vært en del av min tilværelse siden jeg var ung.  Trening har derimot ikke vært en naturlig del av min tilværelse. Er det en sammenheng her?

Som voksen kvinne, vet jeg godt hvordan det er å ha dårlig samvittighet. Det har ingenting å gjøre med min oppvekst i et religiøst hjem. Jeg har jobbet lenge nok som terapeut, til å vite at dette er noe som læres i de fleste hjem. Vi kaller det for introjekter i gestaltterminologien; må, bør og skal/skulle. Felles for introjekter er at det er informasjon vi tar ukritisk til oss fra omgivelsene; ”man bør…”, ”en må….” eller ”jeg skulle…” – i stedet for ”jeg vil” eller ”jeg velger”. Vi svelger det ned, uten å tygge det, – og det blir ikke fordøyd.

Velkjente introjekter er at jeg burde gå ned i vekt, jeg burde besøke min gamle tante oftere, jeg skulle gå mer tur, jeg må slutte å røyke, eller jeg burde begynne å trene!!!!!

Det er noe stusselig og stigmatiserende over å være inaktiv. Hvis det skyldes at jeg har kranglete rygg, er det slett ikke mindre stusselig og stigmatiserende.

Har jeg meg selv å takke for ryggplagene?

Å ha helseproblemer, er stigmatiserende. Å ikke bidra 100% i arbeidslivet, eller i det sosiale livet, er ofte en konsekvens av dårlig helse. Det er mer applaus å få for de med krevende jobber, og som i tillegg har overskudd til å holde seg i fysisk god form. Jeg så forleden en videosnutt på Facebook, om mann i 90 årene som trente daglig, til tross for at han nettopp hadde vært gjennom en krevende kreftbehandling. Han ble visst et forbilde for mange. Heldige han.

Jeg liker godt å sitere Ingvar Wilhelsmen, som ber oss huske på at de årene vi forlenger livet med å trene, – får vi på slutten.  Vi kan ikke velge når vi skal ha dem.

Se for øvrig denne gøye betratningen: https://www.facebook.com/NRKlindmo/videos/vb.139034589545337/1302828996499218/?type=2&theater

Jeg har noen ganger lurt på om jeg kunne blitt en god håndballspiller, – hvis jeg bare hadde fått lov til å være med i Hærulf i skoleårene. Det får jeg ikke svar på, men når jeg ser alle de skadene håndballspillere, er det ikke sikkert det ville vært noen god idè  heller 😉

Jeg har fått mange velmenende og ubedte råd opp gjennom, om hva jeg kan prøve for å få det bedre med ryggen min; gode øvelser som har hjulpet rådgiveren. En knakande god terapeut har hjulpet en annen. Noen har lest om en vidunderkur som anbefales. Collagen, VitaPro, eplecidereddik i vann, omslag og massasje. Jeg har prøvd det meste. Også operasjon. Jeg har også blitt rådet til å ikke la meg operere, – ETTER operasjonen. Resultatet kunne blitt bedre med riktige øvelser og trening, i stedet for kirurgi. ”Man” er ikke så glad i kirurgi lenger, nemlig. Gi meg styrke!

”Det er ikke bare ei ku som er laus”, – sier min gode venn Kaja, når hun sikter til at det er flere utfordringer samtidig. I mitt tilfelle, så er hele besetningen laus for tiden. En behandler mente at kroppen min ikke var særlig snill mot meg nå. Jeg repliserte at jeg hadde vel ikke vært så snill mot kroppen min heller, og at det nå var payback-time. Jeg kjente på dårlig samvittighet. Vel, det var ikke klokt å velge å røyke i 35 år, men nå er det 11 år siden jeg tente en sigarett. Jeg turte ikke mer.

Et antall ganger har jeg startet med trening, og hatt de beste intensjoner, – i to dager, – eller fire. Da har jeg allerede begynt å lure på hva jeg driver med! Jeg har frem til denne dag, ikke funnet en eneste treningsform jeg synes er gøy, og som ikke gjør vondt. Nå er det jo heller ikke nødvendig at det skal være gøy for å gi resultater, men jeg hadde kanskje hatt større utholdenhet. En av mine overbevisninger er nemlig at det holder at jeg trener, – jeg trenger ikke synes det er gøy i tillegg.

Jeg hadde gleden av å jobbe i et treningsmiljø i mange år. Bare flotte og spreke kolleger. Jeg forsto at jeg var annerledes, da mine kollegaer sa at de følte seg hjemme når de kom inn i en treningssal eller idrettshall.

Jeg føler meg som en alien.

Det ble mye godlynt erting, og jeg tok rollen som det håpløse treningscaset.  Det ble vitset mye om aktivitetsnivået mitt, og jeg mislikte det ikke. Kroppen min reagerer ikke hensiktsmessig på trening! Jeg kan høre alle stemmene i bakhodet når jeg skriver dette nå, – som forteller meg at da har jeg bare ikke funnet riktig treningsform, og at det viktigste er å holde meg i aktivitet. Starte forsiktig, og kanskje få veiledning underveis. Jada, jeg gjør det! Sitter minst mulig på rompa, og sitter slett ikke på cafe på kjøpesentra. Det vel INGENTING som er mer stigmatiserende enn det? Jeg har skaffet meg en PT, for det hørte jeg noen hadde hatt så stort utbytte av. Jeg skulle få så mye overskudd! Jeg fikk mer av det jeg hadde fra før; prolaps i nakken og påfølgende strålesmerter. Det er ikke PT`n skyld. Han var god. Det var bare ikke godt for meg nå. Kanskje siden? Eller skal jeg rett og slett akseptere at trening ikke er for alle? Ikke for meg?

En helseperson jeg velger å stole på, konfronterte meg med min påstanden om at jeg ikke hadde vært snill mot kroppen min. Hva mente jeg med det, og hva hadde jeg gjort som ikke hadde vært snilt mot kroppen? Bortsett fra å røyke, men det hadde ingenting med dagens helsestatus å gjøre. Hun mente jeg hadde uflaks. Det var utrolig deilig å høre! Selv om det betyr at jeg ikke kan gjøre noe med flaks/uflaks. Det må jeg bare forholde meg til. Men jeg la fra meg en god porsjon selvbebreidelse i den samtalen.

I dag skal vi bli 100 år, og fortsatt gå på treningssenter. Og lese uten briller. Det er flott det, men det er ikke sånn at alle vi andre har mislyktes om vi ikke oppnår det! Trening er det eneste saliggjørende, og hjelper både på fyken og psyken. Ja, for mange gjør det det, og jeg synes dere skal fortsette med det. I mitt tilfelle, hjelper det ikke på verken fyken eller psyken, jeg blir mer lei meg, og får mer vondt av alle nederlagene. JEG VIL IKKE MER!

Jeg vil holde meg i bevegelse, enten det er å luke i hagen, klippe plenen, plante nye blomster, ta en tur på Dyhre bare for å lukte og se. Jeg vil bade, men trenger ikke svømme så langt. Jeg liker aller best å bade i sjøen, – ikke i oppvarmet basseng med mange andre damer med badehetter. Den anbefalingen har jeg nemlig ofte fått. Jeg liker å ta en time massasje for velvære. Jeg liker godt å danse når jeg har drukket litt vin, og vil gjøre mer av det. Jeg liker å være sammen med barnebarna, men innser at jeg nok ikke blir å se på trampolinen. Jeg vil heller lese bok, og bade i balje foran peisen. Ikke jeg da, men barnebarna.

Jeg er oppriktig lei meg for alle begrensningene dette representerer, men jeg trener på å ikke bebreide meg selv for det.

Hører dere?!  Det eneste saliggjørende er ikke å trene – for alle! Kanskje for deg, men ikke for meg! Ja, det er sunt å være i aktivitet og å få økt puls innimellom. Jeg skal love dere at jeg får økt puls innimellom, men det handler ikke alltid om fysisk trening.

God trening da, til deg som driver med sånt. Jeg for min del, legger opp.


next page next page close

For tidlig og for sent

For tidlig og for sent

Det er ikke lett for barna å forstå når vi argumenterer med at de er for store til det ene og for små til det andre.

Disse tankene dukket opp hos meg, da jeg reflekterte over eget liv her og nå; det er noe jeg er for gammel til, og det er noe jeg er for ung til.

Jeg er for ung til å ikke lære. Jeg vil tilegne meg ny kompetanse, og henge med i utviklingen. Det er langt mer krevende nå enn for 30 år siden, men selvfølgelig fortsatt mulig!

For få år siden byttet jeg jobb. Etter å ha jobbet som terapeut og konsulent i egen praksis i 16 år, skulle jeg være ansatt i et bemannings- og rekrutteringsfirma. Det var ikke hvilket som helst firma heller, – det var mannen min som drev det.

Jeg gikk fra det kjente til det ukjente.

Jeg måtte lære nye arbeidsoppgaver, nye rutiner og ikke minst, – jeg måtte lære nye dataprogrammer! Noen ganger tenkte jeg at ”dette kommer ikke til å gå bra!” Jeg skulle gjøre oppgaver som betød mye for de det gjaldt; Jeg skulle følge opp sykmeldte og sørge for at ansatte fikk riktig lønn til rett tid. Det var dessuten jeg som skulle sørge for utsendelse av fakturaer. Det var ikke alltid det gikk som det skulle, heller. Jeg erfarte at omgivelsene trodde jeg kunne mer enn jeg faktisk kunne, og det var flaut å synliggjøre min manglende kompetanse. Jeg kjente på uro og fortvilelse; hadde jeg påtatt meg noe jeg ikke var i stand til å gjennomføre? Jeg følte meg gammel og dum. Var jeg for gammel til å lære dette nye?

Nei, ikke søren! Jeg bestemte meg for at disse tankene ikke skulle få fotfeste. Jeg visste det var nødvendig at jeg tillot meg selv å være tålmodig. Det var viktigere å stryke meg på kinnet, enn å slå meg i hue.

Det skulle vise seg at det ikke var umulig å lære nytt. Snart satt rutiner for lønn og fakturering i fingrene. Jeg gjennomførte intervjuer og ansettelsesprosesser, – jeg kommuniserte med NAV og jeg drev sykefraværsoppfølging. Jeg måtte lære nye dataprogrammer, og i disse dager må jeg sette meg grundig inn i det nye direktivet GDPR, som skal regulere behandling av personlige data. Det er dessuten nye forslag til hvordan vår bransje skal reguleres. Mange er skeptiske til bemanningsbransjen, og vi har mye å forsvare.

Det er mye jeg kan, men det er også mye jeg ikke kan. Da er det fint å ha tilgang på mennesker som kan mer enn meg. Min kollega er akkurat halvparten så gammel som meg, og er en racer på elektroniske verktøy. Hun er oppvokst med PC mellom hendene, og har aldri vært det foruten. Der får jeg hjelp og veiledning.

Da jeg jobbet i bank på 90-tallet, fikk vi tilbud om å kjøpe PC. Helt ærlig, så forsto jeg ikke hva jeg skulle med en PC. Jeg takket allikevel ja, fordi noen (banksjefen) sa at den som ikke benyttet seg av dette tilbudet, ville bli stående på perrongen når toget gikk.

I min første jobb, skrev jeg dødsannonser på skrivemaskin, – med karbonpapir (blåpapir). Jeg kjørte til avisredaksjonen og leverte annonsen. Jeg mangfoldiggjorde med stensilering, og gutta fikk lønn i papirpose.

Jeg var instruktør på Scheidegger skrivemaskinkurs for voksne. Jeg bar med meg et megatastatur med lys, som et verktøy i opplæringen. I dag finnes ikke skrivemaskinkurs. I dag finnes ikke skrivemaskin.

Da jeg begynte i DnC i 1979 var jeg med på et møte i Finansforbundet, og tema var utviklingen i bankvesenet. Representanten fra Finansforbundet fortalte at om ikke lenge, ville vi alle ha et plastkort med en liten datamaskin (chip) i. Dette kortet kunne vi bruke til handel, og å ta ut kontanter i kontantautomater.

Vi synes dette var science fiction, og lurte på om mannen var helt riktig klok da han mente av vi om en stund ikke ville ha kontanter i lommeboka. Vi lyttet vantro, og ristet på hodet.

Nesten alt han sa, viste seg å stemme. Ofte har jeg ikke fem øre i kontanter. Når det kommer unger for å selge lodd eller VG på døra, håper jeg de tar Vipps.

Jeg har vært så redd for å ”stivne”, at jeg begynte i sangkor, – to ganger. Jeg kjøpte meg kamera og meldte meg inn i en fotoklubb. Jeg startet med Qigong og Yoga, og erfarte at det var morsomt, – en stund…

Så hva er for sent?

Det er for sent å få barn, og det er helt i orden. Det er for sent å spørre mine foreldre om råd. Det er for sent å bli advokat, som jeg gjerne skulle likt å være. Det er også for sent å bli psykolog, selv om jeg har erfaring fra samme bransje. Det er definitivt for sent å bli etterforsker i Politiet. Det hadde jeg passet fint til, siden jeg ikke slår meg til ro med det første svaret. Jeg er født skeptisk, og er vàr for å bli lurt. Jo, det er kanskje mulig… ? Nei, det er faktisk ikke det.

Det er for sent å få en atletisk kropp som kan mistenkes å være veltrent. Jeg ville synes synd på den PT`n som skulle presse meg til å yte det maksimale. Det er lite som gjør meg så forbannet som når noen vil ta styringa fra meg.

Alder er bare et tall, sa du? Nja,… I så fall, ville jeg velge meg 37.

Jeg konkluderer med at noe er for sent, og det er helt i ordne å erkjenne det.

Men, det er fortsatt mye som er mulig, – heldigvis J


next page next page close

Min historie – I god tro

Min historie – I god tro

I Oles skolealder, ble jeg oppmerksom på Gestalt som verktøy for kommunikasjon og personlig utvikling. Det var fantastisk å oppleve en retning som stemte så godt med egne erfaringer og oppfatninger. Sentralt var plassering av ansvar, og aksept for at ikke alt kan løses. Et eksempel på dette, er at det ikke er mulig å forandre andre mennesker. Det blir med prøvinga. De fleste av oss har mer enn nok med å forandre oss selv, om vi ikke også skal prøve å forandre andre (for-andre…)

Jeg snakket varmt om å sitte i førersetet i eget liv, ved selv å bestemme hva jeg skal la meg påvirke av. Det er en god teori. Ole Kristian ble selvfølgelig eksponert for min begeistring, og vi snakket ofte om dette. Som eksempel på at teorien lot seg praktisere, snakket jeg om Ole Kristian som ikke lot seg mobbe. Han bestemte selv hvordan han skulle la seg påvirke.

Jeg hadde vært singel lenge da jeg traff mannen jeg skulle gifte meg med. Vi møttes en fredag, og på lørdag så vi på aktuelle steder vi kunne bo sammen. Vi visste at det var dette vi ville, og i løpet av kort tid bodde vi i nytt hus med begge gutta våre. Det representerte en stor endring i tilværelsen til oss alle. For meg betød det også at muligheten for å studere gestalt var til stede. Jeg valgte deltidsstudium ved siden av bankjobben.

Ett år seinere, sluttet jeg i banken hvor jeg hadde jobbet i 20 år. Det skulle gjøres endringer i organisasjonen, og min stilling skulle fjernes fra organisasjonskartet. Jobben jeg ble forespeilet var uinteressant for meg, og jeg ba om å få slutte – på dagen. Det fikk jeg.

Jeg startet opp en beskjeden terapipraksis i kjelleren, før jeg flyttet til et tverrfaglig samarbeid etter endt utdanning. Ole Kristian var så stolt av meg, og presenterte meg ofte på denne måten: ”Hils på min mor, gestaltterapeut Tone Bentzen”. Det oppsto mange morsomme situasjoner.

Da Ole var ferdig med grunnskolen, begynte han i tilrettelagt opplæring på Malakoff vg skole. Praktisk for oss som bodde i nabolaget, selv om Ole helst ville gå på Tomb vg skole. Der kom han ikke inn, til tross for at han selv ringte rektor ved skolen og ba om en begrunnelse for avslaget. Han var lite motivert for å gå på Malakoff, og hadde mye vondt i magen. Han trivdes ikke, og vi søkte igjen om opptak ved Tomb. Denne gangen fikk han plass. Stor var gleden da han kunne fortsette videregående der, før han fikk plass ved bolinja på Grenland folkehøgskole.

Etter folkehøgskolen, flyttet han inn i egen leilighet som vi hadde pusset opp til en ungkarsleilighet, med vekt på Rockabilly generelt og Elvis Presley spesielt.

Av og til har Ole og jeg noen spesielt gode samtaler, hvor vi finner tonen og snakker om ting som er viktig for oss. En slik kveld satt vi på kjøkkenet. Vi var alene hjemme, og Ole fortalte at han var blitt mobbet på skolen, og at han hadde ”fått så det holdt”. Han kunne fortelle at lærerne ikke hadde brydd seg nevneverdig. Han var blitt truet og skremt med at han skulle få juling når han kom på skolen neste dag. De hadde ventet på han, og gitt han ”kilevinker”. De hadde kastet gymtøy og badetøy i snøen ved Mossehallen. Det verste var allikevel utryggheten, og truslene om juling.

Dette var nytt for meg, og jeg spurte hvordan jeg hadde unngått å oppfatte det.

”- Du var så sliten, mamma”.

Det var nesten ikke til å holde ut. Jeg vet at jeg ofte var sliten, men at jeg ikke skulle fange opp at gutten min ble mobbet?? Det var vanskelig å forstå. Jeg ba om unnskyldning, og vi gråt begge to.


next page next page close

Min historie – Valg av skole for Ole Kristian

Min historie – Valg av skole for Ole Kristian

Det gikk som det ofte går med unge par som blir utsatt for ekstreme påkjenninger; vi skilte lag. Ole ble boende sammen med meg.

Det nærmet seg skolestart, og valget måtte tas; skulle Ole Kristian gå på spesialskole eller i normalskole. Vi møtte representanter for begge alternativer, og begge snakket varmt om ”sin” skole.

Skulle vi utsette han for å vanskelig kunne hevde seg? At han ofte ville oppleve å henge etter? Det ble argumentert med at han sannsynligvis ville trenge så mye ekstraundervisning 1:1, at han ville oppleve seg utenfor. Det ble snakket varmt om hvor fint det var å være del av et lite miljø, og i et miljø hvor Ole Kristian kunne føle at han lyktes. Dessuten var spesialskolen integrert i en større ”vanlig” skole, så han ville treffe andre barn i friminuttene.

Normalskolen la vekt på at å ha noe(n) å strekke seg etter, var viktig. Her ville han bedre kunne ta ut hele sitt potensial.

Vi gikk for spesialskole, og vektla muligheten for mestringsfølelse.

Å være spesialskoleelev kan være stigmatiserende. Jeg husker fortsatt mange av de som gikk i ”særklasse” eller ”spesialklasse” da jeg selv gikk på skolen. Det var de som ikke passet inn i en vanlig klasse. De rampete. De med adferdsproblemer og læreproblemer. De umulige. De som slåss i skolegården.

Jeg trøstet meg med at skolen var integrert i en vanlig skole, og at Ole fikk impulser fra andre elever også.

Ole ble spesielt glad i de unge kvinnelige assistentene. Det var gjensidig. Han knyttet også sterke bånd til Erik, en voksen assistent med hodet på rett plass.

Jeg engasjerte meg i FAU en periode, og vi arrangerte aktivitetskvelder der foreldre leverte barna sine og fikk selv noen timer fri. Det var ikke noe utpreget samarbeid mellom foreldre/foresatte. Det var mange behov som skulle dekkes, og alle hadde nok med sitt.

Jeg kan heller ikke huske at dialogen mellom hjem og skole var spesielt tett eller god, og jeg skal selv svare for mitt bidrag til dette. Det var stor turnover blant ansatte, og jeg har mange ganger lurt på om vi valgte rett. Det vil jeg aldri få vite.

Som elev på Jeløy skole, gikk ikke Ole i klasse sammen med barn fra nærmiljøet på Melløs. Det var ingen klassekamerater som ringte på døra. Det var det få andre som gjorde også. Jeg kan telle på èn hånd, de gangene noen har ringt på døra for å spørre etter Ole Kristian. Det fordret at jeg la til rette for aktiviteter.

Etter jobb var jeg ofte sliten, og manglet overskudd. Jeg var ”enestående mamma” i mange år, og hadde det daglige ansvaret for at Ole hadde et godt hjem å vokse opp i. Jeg jobbet full tid, og hadde en karriere som betydde mye for meg. Det ble selvfølgelig også tid til voksenliv, og de helgene jeg hadde barnefri, var jeg ofte å se på byens utesteder. En vellykket kveld på byen, var en kveld med mye dansing.

Det var fantastisk å være mamma`n til Ole Kristian. Han var oppmerksom og vennlig, og behovet mitt for å bli sett, fikk jeg ofte dekket fra han. Han sa at jeg var fin når jeg hadde pyntet meg, og hvis jeg hadde gjort noe spesielt hjemme, bemerket han det gjerne; ”så fint du har gjort det, mamma!” En gave!

Det er for øvrig fortsatt fantastisk å være mamma`n til Ole Kristian.

Jeg var ikke bekymret for at Ole Kristian ble mobbet på skolen. Det var selvfølgelig hendelser, – som da en fra klassen på ungdomsskolen stjal nøkkelen til den nye scooteren hans. Ole var helt sikker på hvem som hadde tatt nøkkelen, men læreren kom ingen vei og vi måtte ordne opp selv. Gutten blånektet, og det måtte brukes list for å løse situasjonen. Vi dro hjem til gutten, og spurte om han hadde tatt nøkkelen. Det hadde han ikke. Han gikk imidlertid med på å ta en ekstra titt i ranselen sin, i tilfelle nøkkelen tilfeldigvis skulle ha falt ned i den. Og det hadde den faktisk gjort! Flaks! Vi fikk nøkkelen tilbake. Moren til gutten, kikket på oss bak kjøkkengardinen.

Det skulle vise seg i ettertid, at jeg ikke hadde vært helt våken for dette med mobbing.


next page next page close

Om form og innhold, og hvor plasserer vi ansvaret?

Om form og innhold, og hvor plasserer vi ansvaret?

Av og til kan formen «overdøve» budskapet. Måten ting blir sagt eller skrevet på, er av en sånn karakter, at det tar oppmerksomheten vekk fra innholdet.

Vi har alle opplevd det; den karismatiske foredragsholderen holder et rasende festlig foredrag, – men hva var det han egentlig sa? Hva var budskapet? Jeg hørte en gang et foredrag, hvor temaet var teamutvikling og motivasjon. Vi skulle lære hvor viktig det var å ha tro på oss selv. Hele kollegiet var der, og det kostet ”flesk”. Tilbake til hverdagen, var vi enige om at det vi satt igjen med av læring (varig adferdsendring), – var at det var viktig å drikke mye vann! Vi skaffet oss en vanndispenser på kontoret. Ikke så dumt det, kanskje, – men det var neppe dette som var hovedbudskapet å formidle for den landskjente foredragsholderen, – som hadde tatt mange medaljer i VM og OL i sin sportsgren. Vi damene var forøvrig enige om at han hadde vært et ”eye-candy”. Så helt bortkastet var seminaret jo ikke.

Mange har også opplevd at noen banner og snakker med sint og høy stemme, og at det er dèt som fanger oppmerksomheten. Ikke hva han egentlig sa. Formen var sterkere enn budskapet.

I Moss har det lenge vært en heftig diskusjon på nettet, om havn, RV19, jernbanetrase og plassering av jernbanestasjon. Selv har jeg deltatt i debatten, og jeg må innrømme at jeg etter hvert er blitt mer opptatt av formen på debatten, – enn av innholdet. Noen har mistet folkeskikken fullstendig, og bruker karakteristikker som minner mest om den Polske Riksdagen. Det kjedelige med dette er, at det er dette som ofte blir lagt merke til og kommentert av den andre siden av debatten. Det kommer beskyldninger fra begge kanter, som ikke tjener saken.

Jeg vil gjerne begrense mitt ansvar til mine egne innlegg og reaksjoner, og slippe å måtte svare for andres form, innhold og reaksjoner.

Det må gjelde for begge sider av debatten.

Jeg har kommentert at noen ”viet” i en gruppe jeg var medlem i, noe jeg mislikte sterkt. Jeg liker ikke at andre snakker på vegne av meg uten at det er avklart på forhånd. Jeg kunne ikke stå for verken formen eller innholdet i dette tilfelle. Jeg ble blokkert, så nå ser jeg ikke lenger disse innleggene, og det lever jeg godt med. Jeg kan ikke bestemme hvordan andre skal formulere seg, men jeg kan bestemme hvordan jeg skal forholde meg til det.

Ledende politikere i Moss har i sosiale medier uttrykt bekymring for at ikke alle folkevalgte kan takle denne debatten, og at de derfor holder seg langt unna. Selv forsikrer vedkommende om at han tåler det, og lar seg sjelden vippe av pinnen. Han snakket altså på vegne av andre.

Så det er ikke det som skrives og sies som er problemet. Problemet er våre reaksjoner på det som skrives og sies.

Hvis vi lærer oss å plassere ansvaret der det hører hjemme, så har vi i stor grad løst problemet. Jeg ansvarer for hva jeg sier og skriver, og du ansvarer for hvordan du reagerer på det. Er ikke det en grei ansvarsfordeling? Holder jeg en uforskammet form,- så kan du velge å tenke som Sokrates; det er ikke meg imot at jeg er høfligere enn henne. Det er jo først og fremst mitt problem at jeg oppfører meg som ei bølle!

Slutt å være en problemtyv, – du stjeler problemer som hører til andre, – og gjør det til ditt eget. Dette er selvfølgelig ikke en oppfordring til å oppføre oss som bøller. For din egen del; opptre med folkeskikk og vennlighet.

De folkevalgte skal være et tverrsnitt av befolkningen, og derfor skal speile det samfunnet de skal tjene. Det er vel allikevel sånn at de blir kurset og veiledet i både presentasjonsteknikker og hersketeknikker, – i tolkninger og formuleringer. Vi kan vel ha noe større forventinger til hvordan de formulerer seg, og til hvor de plasserer ansvaret for egne reaksjoner. At erfarne politikere blir fornærmet og mener seg mobbet, vitner om problemer med å skille mellom egne og andres problemer.

Du kan si alt, hvis du sier det med folkeskikk.


next page next page close

Min historie – Forklaringen

Min historie – Forklaringen

Ole gikk da han var 18 måneder. Han kunne noen ord, men kommuniserte mest non-verbalt. Vi var så stolte da han sa sitt første ord: ”erter” J. Han krabbet over skygger på bakken, og vi fikk mistanke om at det var noe med dybdesynet. Dette ble undersøkt, men ingenting tydet på det. Det ble bemerket at han hadde fine øyne med stjernemønster på iris (fargen på øyet). Et sjeldent og sjarmerende fenomen, som det senere skulle vise seg at ikke var helt tilfeldig.

Da Ole var tre år, ble vi henvist til en barnelegespesialist. Han observerte gutten vår, og tok en blodprøve for å sjekke evt kromosomavvik. Ole Kristian hadde fortsatt et svært begrenset språk, og motoriske utfordringer. Vi ventet spent på resultatet av prøvene. Fredag ettermiddag ringte barnelegen, og kunne fortelle at han nå visste… Han ville vi skulle komme på hans kontor påfølgende mandag. Det ble en lang helg.

Barnelegen hadde et engasjement ved Frambu Helsesenter, et senter for sjeldne tilstander. De tilbød opphold for familier med barn med sjeldne diagnoser. Staben skulle forberedes til en ny gruppe, og de ble briefet på den aktuelle diagnosen. ”Vår” barnelege forsto raskt at beskrivelsen av denne diagnosen, passer som hånd i hanske på den lille gutten han hadde hatt på sitt kontor for noen dager siden. Til og med at han hadde myke negler på tærne, og hadde en buet lillefinger, – stemte. Diagnosen var Williams Syndrom. Det var en lettelse å få en forklaring. Jeg kunne slippe å bebreide meg selv for om jeg stimulerte nok og riktig. Men det var også vanskelig å akseptere at dette var noe som ikke ”gikk over”, – slik fagfolk hadde sagt. Legen ba oss huske at Ole var den samme gutten han alltid hadde vært, og hadde ikke forandret seg selv om han hadde en diagnose. Det var god realitetsorientering. Vi ble anbefalt å kjøpe et ukeblad, hvor det samme uken var en reportasje om en gutt på Oles alder, med samme diagnose. Å lese den reportasjen, var som å lese om Ole Kristian.

Vi fikk et kompendium med informasjon om Williams syndrome, og det var trist lesning. Det sto blant annet: ”går ikke på ski, sykler sjelden, er ensom”. Ikke at det er viktig å gå på ski, men bildet som ble tegnet, lignet en einstøing.

Det var for sent for oss å få delta på oppholdet på Frambu, men vi foreldrene fikk komme på forelesninger på dagtid, hvor vi kunne treffe andre foreldre og barn. Det var en snodig opplevelse; så mange barn med så mange likhetstrekk med Ole. Det var nyttig å snakke med andre foreldre, og vi følte et slags fellesskap. Vi slukte all informasjon, og jeg husker at jeg også synes det ble mye problematisering. Det ble viet mye oppmerksomhet på utfordringer, og mindre på hva som var uproblematisk. Vi lærte om peptider og kalsiumverdier, men også om rettigheter og forholdsregler.

Barna og de unge hadde sine aktiviteter mens foreldrene var på forelesning. Da de skulle på busstur, ropte en mamma etter sin 16 år gamle sønn: ””Knut”, – vent så skal jeg ta på deg luen”. Der og da bestemte jeg meg; jeg skulle tåle at Ole Kristian hadde lua på snei. Jeg ville ikke løpe etter han langt opp i tenåra, for å passe på at han hadde luen riktig på. Det ville bli utrivelig både for han og meg.

Ole var en utadvendt og blid fyr, og når vi gjorde fredagshandel, satt han i handlekurven og hilste ”hei” til høyre og venstre. Den lysluggede gutten fikk mye oppmerksomhet, og han elsket det! Jeg var ikke så rent lite stolt selv heller, men jeg måtte også lære han at han ikke skulle hilse på alle ukjente mennesker. Da jeg spurte om han kjente den han hilste på, bekreftet han det. Luringen. Skrekken var at han skulle bli utsatt for noen som ville utnytte hans fortrolighet.

Personer med Williams syndrome er selvfølgelig ulike, akkurat som alle andre grupper. De har allikevel trekk som er mer og mindre fremtredende. Et av disse fellestrekkene er at de er vennlige og høflige. De liker å snakke med folk, og vil klare seg godt i coctailparty.

 

Les mer om WS her: http://www.frambu.no/ShowFile.ashx?FileInstanceId=d013aa82-a73b-4bd6-94f8-0d73e04345fe

 

Så fulgte en tid med mye organisering i barnehage og å sørge for at han fikk alle sine rettigheter. Det var også en lang og krevende prosess med datidens NAV, for å sikre Oles rettigheter.

I barnehagen fikk han ekstra oppfølging, hvilket var helt nødvendig for å fungere sosialt med de andre barna. Han lekte bedre ved siden av de andre barna, enn sammen med de andre barna. Han likte aller best å grave mark, som han puttet i jakkelommen sin. Disse fant jeg da jeg skulle vaske klærne hans…

Ole Kristian har lett for å se det positive i situasjoner, og da de hadde planlagt tur til bondegård med barnehagen, gledet han seg stort. Vi snakket om det hjemme, men da jeg hentet han etter jobb, møtte han meg gråtende;

Ole: ”Mamma, det var ikke i dag vi skulle på bondegård, det er ikke før i morgen”

Jeg: ”Ok, men da har du jo noe å glede seg til i morgen også da”

Ole: ”Ja, og hvis det ikke blir i morgen heller, DA blir jeg gla`da!!” J J


next page next page close

Min historie – Nybakt mamma, – igjen

Min historie – Nybakt mamma, – igjen

Lykken var stor da vi kunne reise hjem med vår lille gutt. Vi var travelt opptatt som småbarnsforeldre og husbyggere. Vi hadde fått en sliten campingvogn, som vi plasserte på byggeplassen. Der var jeg med Ole på ettermiddagene, mens mannen i huset jobbet med grunnmuren.

Jeg var naturlig nok opptatt av å kontrollere når vi evt skulle ha flere barn, og seks uker etter fødselen, var det tid for å ta de nødvendige forholdsregler. Spiral ble satt inn, og etter en stund skulle det vise seg at det ikke var helt uten komplikasjoner. Jeg husker svært godt at legen forsøkte å fjerne den, siden den hadde forårsaket livmorhalsbetennelse. Jeg ble sendt til gynekologisk avdeling på SØF, der de også skulle forsøke å fjerne den, – helt uten smertedempende tiltak. Det var aldeles uutholdelig, og etter gjentatte forsøk ble den fjernet.

Jeg ble liggende på sykehuset en ukes tid, og siden jeg ammet, – skulle Ole Kristian være der sammen med meg. Jeg måtte ha ro, og de tok han ut på gangen om natten, så jeg skulle få sove. Han gråt mye, og det var selvfølgelig umulig for meg å sove. Om dagen hadde jeg han hos meg på rommet, eller han sto på utsiden av røykerommet…. På røykerommet stiftet jeg bekjentskap med andre røykere, og jeg husker spesielt ei dame som lettet på skinka, og sa med høy stemme; ”Åhhh Guuud, det var deilig døh…” Det var luftsmertene som slapp. Lite jåleri der, altså.

Jeg fikk hestedoser med antibiotika, og det var slett ikke de beste forutsetninger for amming. Jeg ville at Ole Kristian skulle være hjemme hos pappa`n sin, – så jeg kunne få ro til å bli frisk. En overivrig sykepleier forsøkte å overtale meg til å ha han hos meg, slik at jeg fortsatt kunne amme. Jeg var lynsint på henne, og jeg synes hun viste lite forståelse for mine behov. Jeg ga meg ikke, og Ole Kristian reiste hjem med faren sin. Etter noen dager kom jeg også hjem, og Ole Kristian var blitt ”flaskebarn”.

Ole var et rolig barn. Han smilte mye, og var stort sett fornøyd. Etter 6 måneder hadde vi flyttet inn i nytt hus, og jeg skulle tilbake til jobb. Det var midtvinter, og jeg kjørte Ole Kristian til dagmamma før jeg dro på jobb. Der fikk han morgenstell og frokost. Etter en stund valgte vi å ha dagmamma hjemme, og ei ung jente tok oppdraget. Jeg fikk raskt et inntrykk av at hun var mest opptatt av å trille til byen, og henge med sine venner der. Det var ikke optimalt, og jeg var glad da Ole fikk plass i Skarmyra Barnehage.

Ole Kristian var blitt ett år, og hadde fortsatt ikke lært å gå uten gåstol med hjul. Den fikk han forresten fart på, og en morgen jeg hadde glemt å sette grinden for kjellertrappen, fikk han det ene hjulet utenfor og gikk kast-i-kast ned trappen, – helt til bunnen. Det tok et par sekunder før han gråt, og det var akkurat den tiden jeg trengte for å løpe ned trappen. Jeg kjørte til legevakten, og det viste seg at han var like hel, og uten skader. Et lite mirakel.

Jeg var oppmerksom på at han ikke utviklet seg på samme måte som jevngamle, og en snikende uro meldte seg. Han hadde dårlig språk, og for å gjøre det lettere, sang vi ordene vi ville han skulle lære. Det var lettere for han å gjenta da.

Vi oppsøkte helsestasjon, lege og PPT. Alle beroliget oss med at alt var som det skulle, og vi skulle ikke bekymre oss. De ba oss om ikke å sammenligne han med andre barn, da barn var så ulike. Han ville nok snart få et ”bykst” i utviklingen, og han ville ta igjen de andre barnas forsprang.

Det var vanskelig å ikke sammenligne. Vi hadde venner og kjente med barn i samme alder, og alle var langt mer utviklet enn Ole. Vi var invitert i barnebursdager, og det samme skjedde hver gang; Ole slo eller dyttet et annet barn, og det ble gråt og reaksjoner på hans oppførsel. Han ble ”den slemme gutten”. Selv gråt jeg mange ganger på vei hjem fra slike treff med andre småbarnsmødre. Jeg klarte ikke å slå meg til ro med at alt var i orden. Det var en krevende tid, med mye usikkerhet. En mamma sa til meg at jeg hadde en umulig og slem sønn.


next page

Å miste

Vi har alle opplevd det, og vi vil oppleve det igjen, – mer eller mindre intenst. Å miste handler nødvendigvis ikke om at noen skal dø. Vi kan miste jobben, miste helsen, miste status, miste drømmen om noe, miste drømmehuset, miste muligheten for å kjøre bil, – you name it. Kjærlighetssorgen jeg hadde som ung, kan jeg fortsatt fornemme. Den opplevdes som fysisk. Jeg var kvalm og lei meg. Jeg sov dårlig om natten, hadde vondt i magen og hadde ingen sans for humor. Tapet var en illusjon om...
article post

Den forbannede treningen!

Jeg kan ikke huske hvordan det er å ikke ha smerter i ryggen. Det har vært en del av min tilværelse siden jeg var ung.  Trening har derimot ikke vært en naturlig del av min tilværelse. Er det en sammenheng her? Som voksen kvinne, vet jeg godt hvordan det er å ha dårlig samvittighet. Det har ingenting å gjøre med min oppvekst i et religiøst hjem. Jeg har jobbet lenge nok som terapeut, til å vite at dette er noe som læres i de fleste hjem. Vi kaller det...
article post

For tidlig og for sent

Det er ikke lett for barna å forstå når vi argumenterer med at de er for store til det ene og for små til det andre. Disse tankene dukket opp hos meg, da jeg reflekterte over eget liv her og nå; det er noe jeg er for gammel til, og det er noe jeg er for ung til. Jeg er for ung til å ikke lære. Jeg vil tilegne meg ny kompetanse, og henge med i utviklingen. Det er langt mer krevende nå enn for 30 år siden, men...
article post

Min historie – I god tro

I Oles skolealder, ble jeg oppmerksom på Gestalt som verktøy for kommunikasjon og personlig utvikling. Det var fantastisk å oppleve en retning som stemte så godt med egne erfaringer og oppfatninger. Sentralt var plassering av ansvar, og aksept for at ikke alt kan løses. Et eksempel på dette, er at det ikke er mulig å forandre andre mennesker. Det blir med prøvinga. De fleste av oss har mer enn nok med å forandre oss selv, om vi ikke også skal prøve å forandre andre (for-andre…) Jeg snakket varmt om...
article post

Min historie – Valg av skole for Ole Kristian

Det gikk som det ofte går med unge par som blir utsatt for ekstreme påkjenninger; vi skilte lag. Ole ble boende sammen med meg. Det nærmet seg skolestart, og valget måtte tas; skulle Ole Kristian gå på spesialskole eller i normalskole. Vi møtte representanter for begge alternativer, og begge snakket varmt om ”sin” skole. Skulle vi utsette han for å vanskelig kunne hevde seg? At han ofte ville oppleve å henge etter? Det ble argumentert med at han sannsynligvis ville trenge så mye ekstraundervisning 1:1, at han ville oppleve...
article post

Om form og innhold, og hvor plasserer vi ansvaret?

Av og til kan formen «overdøve» budskapet. Måten ting blir sagt eller skrevet på, er av en sånn karakter, at det tar oppmerksomheten vekk fra innholdet. Vi har alle opplevd det; den karismatiske foredragsholderen holder et rasende festlig foredrag, – men hva var det han egentlig sa? Hva var budskapet? Jeg hørte en gang et foredrag, hvor temaet var teamutvikling og motivasjon. Vi skulle lære hvor viktig det var å ha tro på oss selv. Hele kollegiet var der, og det kostet ”flesk”. Tilbake til hverdagen, var vi enige...
article post

Min historie – Forklaringen

Ole gikk da han var 18 måneder. Han kunne noen ord, men kommuniserte mest non-verbalt. Vi var så stolte da han sa sitt første ord: ”erter” J. Han krabbet over skygger på bakken, og vi fikk mistanke om at det var noe med dybdesynet. Dette ble undersøkt, men ingenting tydet på det. Det ble bemerket at han hadde fine øyne med stjernemønster på iris (fargen på øyet). Et sjeldent og sjarmerende fenomen, som det senere skulle vise seg at ikke var helt tilfeldig. Da Ole var tre år, ble...
article post

Min historie – Nybakt mamma, – igjen

Lykken var stor da vi kunne reise hjem med vår lille gutt. Vi var travelt opptatt som småbarnsforeldre og husbyggere. Vi hadde fått en sliten campingvogn, som vi plasserte på byggeplassen. Der var jeg med Ole på ettermiddagene, mens mannen i huset jobbet med grunnmuren. Jeg var naturlig nok opptatt av å kontrollere når vi evt skulle ha flere barn, og seks uker etter fødselen, var det tid for å ta de nødvendige forholdsregler. Spiral ble satt inn, og etter en stund skulle det vise seg at det ikke...
article post