rss search

next page next page close

Tanker om kropp og aldring

Tanker om kropp og aldring

Når jeg ser meg i speilet, lurer jeg på hvem den gamle dama er 😉 I hodet føler jeg meg ikke så gammel som kroppen ser ut. Det er en interessant observasjon, og jeg tenker mye på det. Jeg liker ikke å bli gammel, eller; jeg liker ikke å se gammel ut.

Jeg kommenterte det for min mann Trond her om dagen. Vi kjørte bil, og passerte folk som jeg vet er på min alder, og jeg synes de så gamle ut. Jeg delte mine tanker om aldrende kropp, og tanker om å bli gammel. Hans respons var at det ofret han ikke en tanke (altså egen aldring, – ikke min)

Det går fint å ha humor på dette temaet. Jeg har det også. Men, det ligger en grunnfølelse av avmakt for alt som ikke lenger er mulig. Forfallet går ikke å stoppe eller snu. Det går sin gang. Det er et eksistensielt tema; hvem er jeg nå, som 61 år gammel dame? Hva kan jeg? Hvor vil jeg?

Problemstillingen henger naturlig nok sammen med helseutfordringer.

Jeg kan høre motforestillingene fra medsøstre, som vil overbevise meg om at det er da ikke så ille å bli gammel! Nyt livets dessert! Det er fortsatt mange muligheter! Alder er bare et tall! Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det! Alternativet er verre! Osv osv…  Jada, jeg vet det er mulig å tenke sånn. Men, jeg vil også tillate meg selv å erkjenne realiteten fra et annet perspektiv.

Dette er ikke et nytt tema i livet mitt. Jeg har passert 60 år med god margin, og i 40 av dem har jeg mislikt egen kropp. Det er egentlig ganske trist. Idealene er vanskelig å leve opp til, og jeg fører en evig krig mot kilo og centimeter. Jeg burde vært mindre her, og større der. Jeg burde spise mindre av det ene, og mer av det andre. Alle burdene, alle børene er tunge å bære. En eldre dame enn meg, fortalte meg at hun i «alle år» hadde vært kritisk til eget utseende, men når hun nå så bilder av seg selv fra oppgjennom livet, så synes hun at hun så ganske bra ut! Hun reflekterte over all unødig selvkritikk og misnøye.

Som gestaltterapeut har jeg møtt mange mennesker som sliter med lignende temaer. Det er egentlig det samme hva temaet er, – metoden er den samme; erkjenn det som ER, så skjer endringen. Min oppgave har ikke vært å trøste eller pynte på virkeligheten. Ei heller å ha svarene. Min oppgave har vært å se på hva som faktisk ER. Utforske og erkjenne virkeligheten. Kart og terreng; hva er kartet og hva er terrenget? Kartet er mine (eller dine) forestillinger om hvordan det «bør» være. Terrenget er hvordan det faktisk ER. Når dette ikke stemmer overens, er vi nødt til å justere kartet så det stemmer overens med terrenget. Lettere å si enn å gjennomføre.

Med bakgrunn i ovennevnte teorier, kan jeg altså velge å erkjenne konsekvensene av alder. Det er ikke alderen som er problemet. Det er mine reaksjoner på alderen som er problemet. Noen dager klarer jeg det. Andre dager ikke. Det er også en realitet.

Jeg registrerer ellers at jeg ikke er alene om å være opptatt av dette. Det er jo en kjent sak at vi observerer det vi selv er opptatt av (det er aldri så mange gravide å se som da vi selv var gravide, – ikke sant?) Maria Mena er en talsperson for å akseptere den kroppen vi har. Hun har erfart spiseforstyrrelse, og har kjent på kroppen hvor ille det kan gå. Hun sier at vi ALDRI skal kommentere andres kropp. Enten den er blitt større eller mindre. Kropp er kropp. Kommenter heller klær om du vil gi et kompliment om utseende. Aller best er det å komplementere andres adferd, og hva du setter pris på ved vedkommende.

Jeg blir oppriktig glad, når jeg ser frodige unge jenter og gutter som fremstår som trygge og komfortable i egen kropp. Noen står på scener, og er gode forbilder for andre unge. Vi kan jo håpe at neste generasjon vil ha et mer avslappende forhold til egen kropp, og ikke bruker mye energi på å være misfornøyd.

 

Les gjerne også Vigdis Ekebergs refleksjoner om temaet her:

Eksistensiell lengsel og søken skal ikke kureres (fritanke.no)


next page next page close

Valg og konsekvenser

Valg og konsekvenser

Året 2020 nærmer seg slutten, og mange vil si; Takk for det! Dette året har vært så annerledes på så mange måter, og vi har måttet tilpasse oss anbefalinger og pålegg som for noen måneder siden var helt uvirkelige.

Mange av oss gjør en mental vareopptelling mot slutten av året, pandemi eller ei. Nyttårsforsetter er et kjent fenomen for mange av oss, og det er fint å stoppe opp (minst) en gang i året, og stille oss selv spørsmål som:

Dette vil jeg slutte med: …

Dette vil jeg begynne med: …

Dette vil jeg fortsette med: …

 

Har det hendt at du har lovet deg selv noe, som du allikevel ikke gjennomførte?

  • Jeg vil slutte å røyke
  • Jeg vil begynne å lese mer bøker
  • Jeg vil fortsette å spise sundt
  • Jeg vil være mer sammen med barna mine
  • Jeg vil slutte å kaste mat
  • Jeg vil bruke mindre penger på klær og sko

Endringer vi ønsker å gjøre, har større mulighet for å bli realisert dersom vi unngår å tenke «jeg MÅ og BØR», men heller tenker «jeg VIL og VELGER». Du vil oppnå større eierskap til endringsprosjektet ditt.

En øvelse du kan gjøre for å forankre prosjektet, kan være å stille deg selv disse spørsmålene:

Passer prosjektet inn i livet mitt i dag?

Passer prosjektet inn i mine omgivelser?

Passer prosjektet inn i historien min?

Hvilke konsekvenser får det dersom jeg gjennomfører endringsprosjektet?

Du oppnår aldri bare gevinst ved å gjøre endringer. Det har også en kostnad. Jeg mener det er avgjørende å være klar over kostnadene, slik at du unngå å sabotere ditt eget prosjekt.                         Et

Om du for eksempel planlegger å slutte å røyke, kan det være at du vil gå opp i vekt, du vil kanskje føle deg irritabel og rastløs, eller du vil kanskje bli fristet av tidligere «røykekamerater» til å holde de med selskap når de tar røykepause. Vær forberedt, så kjenner du igjen fristelsene til å sabotere!

Gevinsten ved å gjennomføre et gjennomtenkt endringsprosjekt, er mestringsfølelse, – og kanskje bedre helse og økonomi. Det er det verdt å jobbe for!

Og du, husk at det blir ikke mindre skadelig, om du har dårlig samvittighet. Så stå for valget ditt, enten du velger sånn eller sånn. Fortsetter du å røyke, så gjør det med god samvittighet.

Lykke til!


next page next page close

Ole Kristian om psykisk utviklingshemming og litt til


next page next page close

Angst. Er det Moder Jord som tar grep?

Angst. Er det Moder Jord som tar grep?

Jeg er usikker på hvordan jeg skal formidle disse refleksjonene.

Det kan bli oppfattet som lettvint, og skape reaksjoner. Men jeg ønsker reaksjoner på disse blogginnleggene, – som for øvrig heter ”Tones refleksjoner”.

Jeg er av typen som tenker at når helsemyndighetene gir oss så klare råd, så følger jeg dem. Jeg har tillit til at de vet mer om dette, – enn meg. Jeg har dessuten latt meg forundre over alle som (fortsatt!) ikke tar rådene på alvor, og leter etter smutthull for å leve så ”normalt” som mulig. Vi kan ikke leve som før nå! Det er unntakstilstand!

Mange har etterlyst klarere tale fra myndighetene. De mener de er vage i sine formuleringer. Ja, det har vært kommunisert som råd og anbefalinger. Det er fordi de ikke har hatt hjemmel til å PÅLEGGE eller FORBY uønsket adferd. De som etterlyser dette, etterlyser et annet styresett som vi vanligvis ikke ønsker oss, nemlig diktatur.

Det måtte en lovendring til, for at myndighetene kunne FORBY folk å reise på hytta i annen kommune enn hjemkommunen, og det børstes støv av loven som regulerer straffeansvar ved smitte.

Vi er prisgitt å tenke sjøl, og det gir oss angst! Det lærte jeg på et seminar om angst, med psykolog Peder Kjøs forleden. Iflg Kjøs, er det fire forhold som vi engster oss for (skaper angst);

Det ene er døden; Døden er ukjent, og vi engster oss for hva som vil skje. De fleste tenker på døden som endelig, og som en avgrunn.

Det andre er ensomheten; At vi ikke har noen å dele våre opplevelser og tanker med. Vår identitet blir satt på prøve hvis vi ikke har samvær med andre. Hvem er vi da, hvis vi ikke får respons fra omgivelsene?

Det tredje er det meningsløse; At vi ikke finner mening i og med livet.

Det fjerde er friheten;  Jeg stusset over dette, men har reflekter meg frem til; – dersom vi har frihet til å velge, risikerer vi å velge feil, og dermed måtte stå til ansvar. Dette kan skape angst.

Etter Berlinmurens fall, kunne vi lese om de som savnet det tidligere tankesettet fra DDR. Det hadde vært så trygt og forutsigbart under diktaturets rammer. Det var ingen vits i å tenke sjøl. Det var allerede bestemt av andre.

Var det friheten, og ansvaret som ligger i det, – som gjorde utslag? Mange var selvfølgelig også glade for friheten de fikk.

Her i huset er en av oss i karantene en uke til. Det betyr at vi ikke omgås andre, og holder oss stort sett hjemme.

Men for å ikke få brakkesjuke, tar vi oss en kjøretur eller sykkeltur innimellom. Når vi gjør det, kommer vi i kontakt med folk (på forsvarlig avstand), og det er som om vi har noe til felles i disse tider.

Alle snakker om det, og mange er bekymret. Dette deler vi med helt fremmede folk! Vi er i en situasjon som berører oss alle, noe vi er sammen om. Det er noe fint ved det.

Vi hadde parkert ved vannet og satt i bilen, da en mann med fiskestang kom forbi. Vi spurte om han hadde fått fisk, og det hadde han ikke. Men vi fikk en hyggelig prat på forsvarlig avstand, og han fortalte at han jobbet i skolen, og var spesielt bekymret for alle barna som nå måtte være hjemme i familier det ikke var noe greit å være i. Dette var en dimensjon jeg ikke hadde tenkt på, og vi fikk en god samtale om dette.

Vi syklet en tur, og vi var slett ikke alene om det; det var mye folk som syklet og gikk. Treningssentrene er stengt, og mange benytter naturen. Det var påfallende hvor mange som hilste til hverandre. Alle viste hensyn, og vi sa sånn; ”takk skal du ha” når noen vek til side. ”Bare hyggelig” – var responsen.

Vi smiler mildt til hverandre nå.

Er det Moder Jord som har tatt grep? Som så nødvendigheten av en justering?

Alle er nok ikke med på den tanken, men det vi ser, er at vi tar det mer med ro nå. Det er ingenting som skal rekkes. Vi kan roe ned. Mange foreldre har mer tid med barna sine, og opplever det som verdifullt. Vi ringer hverandre for å høre hvordan det går, i disse ”koronatider”. Vi hadde kanskje ikke tatt den telefonen ellers? Vi er stort sett hjemme, og det er tid for ettertanke.

Vi forbruker mindre, og det er bra for miljøet. Vi må lære oss å planlegge bedre, og det er kanskje nødvendig å ta en ”fot i bakken” – stoppe opp?

Denne justeringen, er det dessverre mange som betaler dyrt for. Noen i form av helse og faktisk liv. Andre må bære store økonomiske konsekvenser.

Disse må vi ivareta. Heldigvis lever vi i et land som har ressurser til å hjelpe de mest utsatte, og med forsvarlige myndigheter som vil oss alle vel.


next page next page close

Jentetur til Roma l – Novelle

Jentetur til Roma l – Novelle

De lange mørke krøllene hang ned foran øynene, der han satt og spilte gitar, – godt hjulpet av playback. Han var ikke den eneste gatemusikeren på Piazza Navona. Det var mange av dem, men de andre ble statister, – spesielt for de to damene på trattoriaen .

Damene hadde møttes på danskebåten for to år siden, og var blitt gode venninner. De hadde til felles at de likte å reise, og hadde reist sammen flere ganger.

Alle lekre damer har som kjent en ikke så lekker venninne, – og dette var tilfelle her også. Den ene var høy og slank, med påfyll på strategiske steder. Den andre slet med vekta, og overgangsalderen hadde satt sine spor. Hun ville allikevel gjøre det beste ut av det, og hadde kjøpt seg flere artige t-shirts før Roma-turen.

På trattoriaen, ville den høye slanke sitte ytterst, så hun kunne se bedre. Og bli sett bedre. Den andre ville helst sitte under markisen for å unngå solen. Hun tålte ikke solen så godt. Det ble for varmt, og dessuten hun var plaget av soleksem.  Selvfølgelig ble det som den høye slanke ville.

Hun hadde vært her før, – den høye slanke. Da møtte hun den gitarspillende skjønnheten, Filippo. Hun hadde lagt penger i boksen for spillingen, og det hadde oppstått en magisk blikkontakt, opplevde hun. Hennes daværende kjæreste hadde kastet inn håndkleet, etter altfor mye Grappa. Filippo fulgte henne til hotellet, men etter litt flørting i baren, gikk de hvert til sitt.

Nå var hun singel.

Hun festet blikket på han. Han var alt hun følte seg tiltrukket av; mørk og mystisk, musikalsk og utadvendt. Dessuten hadde han glimt i øyet. Det likte hun, og hun håpet han ville huske henne. Det gjorde han, og i ei lita pause kom han til bordet og hvisket henne noe i øret, så hun rødmet.

Han så bare henne, – ikke venninnen.

Venninnen synes det var like greit. Hun snakket ikke så godt engelsk heller, og slett ikke italiensk. Hun husket godt den gangen i Hellas, da hun sa til mannen i baren at hun var ”hot”, når hun mente at hun var varm.

Men nå var de altså i Roma, hvor de delte hotellrom. Hun forsto at det kunne by på utfordringer hvis den høye slanke ville invitere Filippo til hotellet. Hun håpet det ikke ble noe av; hun hadde nemlig vasket trusene sine i dag tidlig, og hengt de på badet. Hun hadde ikke tenkt at noen skulle se det. Det var en stund siden hun hadde fornyet trusegarderoben. Trusene til den høye slanke besto av hyssingstumper festet til en liten stoffbit. Det måtte da være veldig ubehagelig å ha på?

Etter å ha sittet en stund, ble de enige om å gå til Pantheon – alle guders tempel. Det var tid for mat, og torget der var et egnet sted. På Piazza Navona hadde Filippo pakket sammen, men ville komme tilbake om kvelden. Det hadde han hvisket den høye slanke i øret. Det betød at venninnen kunne rydde vekk vaska si, før det kanskje kom herrebesøk på rommet.

De spiste pizza og drakk husets rødvin på Piazza della Rotonda, før de gikk tilbake til hotellet.

Der var heldigvis trusene tørre. Etter en liten ”nap” inntok den høye slanke badet, for å stelle seg for kvelden. Venninnen ble liggende. Hun skulle dusje, siden hun hadde vært konstant klam hele dagen, og hun skulle ta på seg en av de nye t-shirtene. Sminke seg var det lenge siden hun hadde sluttet med. Øyenvipper og bryn var av en slik karakter, at de ikke skulle fremheves. Dessuten hadde hun fått litt farge, og følte seg slett ikke verst.

Da de begge var ferdig kledd, tok de et glass Prosecco i baren før de igjen gikk mot Piazza Navona.

Filippo var allerede på plass. Han hadde flyttet til en annen sted på torget. De fant et bord like ved, så den høye slanke kunne fortsette flørten. Filippo smilte da han så henne, men øynene var triste. Han var nok sliten. De bestilte en Aperol Spritz, og fikk litt snacks på kjøpet. Det fikk holde for i kveld. De hadde begrenset feriebudsjett, så litt potetgull og oliven fikk duge som kveldsmat.

Filippo spilte fantastisk, og kvelden var ung og lun. Det sydet med mennesker på vei til middag. Det var hovmestere på alle restaurantene, og alle ville friste middagsgjestene med sine spesialiteter. Det var par, og familier med små barn. Så ulikt slik det var i Norge, hvor barna helst skal sove i egne senger etter kl 19.00.

På en benk like ved, satt ei lita jente. De antok at hun var 6-7 år, og det så ut som hun var alene. Hun hadde ingenting å selge, og hun hadde heller ingen tiggerkopp. Det lange håret var samlet i en rosa strikk i nakken.

Skulle hun ikke vært hjemme og fått kveldsmat og kveldsstell?

Den høye slanke håpet på en date. Hun hadde gjort seg flid med sminke og hår, og blusen var passe trang. Hun hadde valgt en bh med blonder som vistes gjennom blusen, og følte seg fjong. Solbrillene var nesten ekte Dior, og var plassert på hodet.

Venninnen hadde tatt på den nye turkise t-shirten med rysjer på de korte ermene. Hun så litt mer bredskuldret ut enn nødvendig kanskje, men skitt au, – den var ny. Var forresten størrelse XL blitt mindre med årene? Hun bare lurte.

De to venninnene var blitt enige om at dersom anledningen skulle by seg, så skulle den høye slanke få invitere Filippo på rommet, mens venninnen skulle ta seg god tid i hotellbaren. Hun mente å huske at den middelaldrende italienske barkeeperen hadde blunket til henne da de gikk?

Men det aller beste hadde vært om Filippo inviterte den høye slanke til sitt sted. Da kunne venninnen ha hotellrommet for seg selv.

Filippo tok en pause i spillingen. Han tømte pengeboksen, og kom mot bordet deres, og  hjertet til den høye slanke dunket hardt. Var det nå det skulle skje? At hun skulle bli invitert på date? Han smilte og bøyde seg frem og kysset henne på begge kinn. Denne gangen så han også venninnen, som også fikk kyss på begge kinn. Begge likte det godt. Han hvisket i øret til den høye slanke, men det var vanskelig å forstå hva han sa. Han prøvde igjen, men det var ikke lett å forstå.

Bambina? Hva mente han?

Venninnen så den lille piken først. Hun kom småløpende mot dem, som om hun hadde fått øye på noen hun kjente. Så var hun kanskje ikke alene allikevel? Hun nærmet seg bordet deres, så på Filippo og sa: Papà!

Han tok henne varsomt i hånden, strøk henne på kinnet og sa: Si bene…

Det gjorde ham ikke mindre attraktiv, – bare mindre tilgjengelig for den høye slanke. Hun måtte innse at det ikke ble noen date i kveld, og kanskje heller ikke seinere.

De to venninnene så Filippo og den lille piken gå til en Gelateria. Det var tid for pappaaktiviteter.

Damene tømte glasset, før de gikk videre. Ferien hadde så vidt begynt, og den høye slanke var klar for å utforske andre alternariver…

Forts…..


next page next page close

Perspektiver

Perspektiver

Dette er kortversjonen om de tre steinhuggerne som ble spurt om hva de holdt på med;

Den ene svarte: ”Jeg hugger stein”

Den andre svarte: ”Jeg jobber og tjener penger for å forsørge familien min”

Den tredje svarte: ”Jeg bygger en katedral…”

Denne lille anekdoten kan tolkes og filosoferes over i mange retninger. Selv har jeg ofte tenkt at den sier meg noe om hvilket perspektiv jeg har i livet mitt; Jeg kan se veldig begrenset på det jeg driver med, og glemme å se det i en større sammenheng, – at jeg er en del av noe større, – at det jeg gjør, utgjør en liten bit av et større bilde.

Jeg har hatt fornøyelsen av å besøke Roma. Har du ikke vært der, sier du? Da vil jeg anbefale deg å omprioritere, så du kan få oppleve denne fantastiske byen. Det er torg og trange smug, ruiner og byggverk som tok pusten fra meg. Det har stått der i flere tusen år.  Jeg ble overveldet av tanken om hvor liten tid jeg er tilstede på denne jorda, når jeg ser det i denne sammenhengen.

De tre steinhoggerne gjorde samme jobb, men hadde helt ulike opplevelser. Det er hvordan de forholder seg til det de gjør, som bestemmer opplevelsen.

Det er sannsynlig at disse betraktningene kan anvendes i ulike livssituasjoner;     Å løfte blikket og se litt lengre og videre, kan gi oss en annerledes opplevelse og ny erfaring.

Jeg snakket med noen venninner om en film som flere av oss hadde sett. Den ene hadde ledd og kost seg i to timer, mens den andre synes den ikke var verd å se.

Var det en morsom eller en dårlig film? Det avhenger av hvem som ser den. Det er bare en film, og hva som bestemmer hvordan du opplever filmen, – avhenger av hva du har med deg i ”bagasjen” av erfaringer og perspektiver.


next page next page close

Projeksjoner

Projeksjoner

Prosjeksjonens funksjon

Ari Behn bisettes i dag, og mange trekker frem at han var en mann som SÅ andre mennesker. Han var interessert i andre og hva de hadde å fortelle.

Det minner meg om rådet jeg hørte en gang; å vise interesse for andre mennesker, dersom vi ønsker å bli likt. Dette er langt viktigere enn å imponere med egne historier. Vi kjeder oss fort sammen med de som bare vil snakke om seg selv.

De fleste av oss ønsker å bli sett, og når vi blir det, – projiserer vi den gode opplevelsen på den som gir oss oppmerksomheten.

En historie om bekrefter dette, er den kvinnelige gjesten som fortalte til verten at hun hadde hatt en fantastisk interessant bordkavaler. Da verten fortalte dette til bordkavaler, kunne han fortelle at han stort sett hadde kvittert med et «jaha», «sier du det», «mmmm».

Ari får mange fine projeksjoner, fordi så mange hadde det fint i hans nærvær.


next page next page close

Snakk om det!

Snakk om det!

I romjulen ble det arrangert fakkeltog i Moss, i forbindelse med Ari Behns bortgang.

Det vil si; det handlet om mer enn Aris bortgang;

Det handler om å vise solidaritet med alle som har mentale utfordringer.

Det handler om å gi uttrykk for at det er greit å ikke være ”on top” hele tiden.

Vi er mange som kan kjenne på tungsinn og nedstemthet fra tid til annen, men det er fortsatt vanskelig å snakke åpent og fordomsfritt om det. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne snakke åpent også om denne siden av vår helse, uten at det må komme fra en kjendis som får betalt for sin åpenhet.

Det kan være mange årsaker til at vi sliter mentalt, og det er slett ikke alt vi ønsker å dele med alle. Det er heller ikke nødvendig. Det er en sunn øvelse å bevisstgjøre oss hvor grensen går for hva vi ønsker å dele med mange, og hva som er forbeholdt få.

Det er for øvrig ikke alltid vi vet hva som utløser tungsinnet heller.

Det er lite oppsiktsvekkende å fortelle at vi er forkjøla, eller at vi sliter med stiv nakke eller vond rygg. Det er jo en tilstand vi deler med så mange. Men hvis vi føler oss nedstemt, og at det er nødvendig å gjøre tilpasninger for å ivareta egne behov, – se da er det verre. Dessverre.

Vi snakker mer enn gjerne om at vi trener og spiser sunt for å ivareta vår fysiske helse. At dette også har påvirkning på vår mentale helse, er ingen hemmelighet.

Selv har jeg kjent på å være ”ustemt i sjela” mange ganger. Det er ikke alltid jeg vet hva som er årsaken, men har lært meg å godta at sånn er livet mitt, – og at jeg kan gjøre tilpasninger som gjør det lettere å komme gjennom det tunge; (for jeg skal gjennom det, – ikke over det!) Det kan være å si nei til ting jeg ellers ville sagt ja til. Det kan være å finne en samtalepartner å dele de vanskelige tankene med. Det kan være å ta noen timer hos en terapeut. Det kan være en prat i speilet. Det kan være å bryte rutiner jeg vet ikke er oppbyggende for meg. Det kan være en time-out. Det kan være å sørge for nok søvn, frisk luft og drikke mindre vin.

Det jeg er helt sikker på, er at det er helende å akseptere fremfor å fornekte.

Som gestaltterapeut, har jeg erfart at når vi deler våre følelser og vanskeligheter med andre, har det en terapeutisk virkning.

Vær ikke redd for å spørre hvordan folk har det, – og bli ikke redd hvis du får et ærlig svar. Det forventes ikke at du skal løse problemene deres, det holder at du lytter og viser forståelse. Gi en klapp på skuldra, eller en klem hvis det er naturlig.

Skal vi gi oss selv den utfordringen for 2020, – å bli mer åpen om vår mentale helse, og å tåle at andre også er det?

Det er for øvrig også godt å dele gode tanker og følelser med andre, og du har sikkert selv erfart at  når du gir et komplement og sier noe pent til andre, – så kjennes det godt – inni deg selv! Vinn – vinn, der altså J

Med de beste ønsker for det nye året!


next page

Tanker om kropp og aldring

Når jeg ser meg i speilet, lurer jeg på hvem den gamle dama er 😉 I hodet føler jeg meg ikke så gammel som kroppen ser ut. Det er en interessant observasjon, og jeg tenker mye på det. Jeg liker ikke å bli gammel, eller; jeg liker ikke å se gammel ut. Jeg kommenterte det for min mann Trond her om dagen. Vi kjørte bil, og passerte folk som jeg vet er på min alder, og jeg synes de så gamle ut. Jeg delte mine tanker om aldrende kropp,...
article post

Valg og konsekvenser

Året 2020 nærmer seg slutten, og mange vil si; Takk for det! Dette året har vært så annerledes på så mange måter, og vi har måttet tilpasse oss anbefalinger og pålegg som for noen måneder siden var helt uvirkelige. Mange av oss gjør en mental vareopptelling mot slutten av året, pandemi eller ei. Nyttårsforsetter er et kjent fenomen for mange av oss, og det er fint å stoppe opp (minst) en gang i året, og stille oss selv spørsmål som: Dette vil jeg slutte med: … Dette vil jeg...
article post

Ole Kristian om psykisk utviklingshemming og litt til

...
article post

Angst. Er det Moder Jord som tar grep?

Jeg er usikker på hvordan jeg skal formidle disse refleksjonene. Det kan bli oppfattet som lettvint, og skape reaksjoner. Men jeg ønsker reaksjoner på disse blogginnleggene, – som for øvrig heter ”Tones refleksjoner”. Jeg er av typen som tenker at når helsemyndighetene gir oss så klare råd, så følger jeg dem. Jeg har tillit til at de vet mer om dette, – enn meg. Jeg har dessuten latt meg forundre over alle som (fortsatt!) ikke tar rådene på alvor, og leter etter smutthull for å leve så ”normalt” som...
article post

Jentetur til Roma l – Novelle

De lange mørke krøllene hang ned foran øynene, der han satt og spilte gitar, – godt hjulpet av playback. Han var ikke den eneste gatemusikeren på Piazza Navona. Det var mange av dem, men de andre ble statister, – spesielt for de to damene på trattoriaen . Damene hadde møttes på danskebåten for to år siden, og var blitt gode venninner. De hadde til felles at de likte å reise, og hadde reist sammen flere ganger. Alle lekre damer har som kjent en ikke så lekker venninne, – og...
article post

Perspektiver

Dette er kortversjonen om de tre steinhuggerne som ble spurt om hva de holdt på med; Den ene svarte: ”Jeg hugger stein” Den andre svarte: ”Jeg jobber og tjener penger for å forsørge familien min” Den tredje svarte: ”Jeg bygger en katedral…” Denne lille anekdoten kan tolkes og filosoferes over i mange retninger. Selv har jeg ofte tenkt at den sier meg noe om hvilket perspektiv jeg har i livet mitt; Jeg kan se veldig begrenset på det jeg driver med, og glemme å se det i en større...
article post

Projeksjoner

Prosjeksjonens funksjon Ari Behn bisettes i dag, og mange trekker frem at han var en mann som SÅ andre mennesker. Han var interessert i andre og hva de hadde å fortelle. Det minner meg om rådet jeg hørte en gang; å vise interesse for andre mennesker, dersom vi ønsker å bli likt. Dette er langt viktigere enn å imponere med egne historier. Vi kjeder oss fort sammen med de som bare vil snakke om seg selv. De fleste av oss ønsker å bli sett, og når vi blir det,...
article post

Snakk om det!

I romjulen ble det arrangert fakkeltog i Moss, i forbindelse med Ari Behns bortgang. Det vil si; det handlet om mer enn Aris bortgang; Det handler om å vise solidaritet med alle som har mentale utfordringer. Det handler om å gi uttrykk for at det er greit å ikke være ”on top” hele tiden. Vi er mange som kan kjenne på tungsinn og nedstemthet fra tid til annen, men det er fortsatt vanskelig å snakke åpent og fordomsfritt om det. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne snakke...
article post