rss search

next page next page close

Angst. Er det Moder Jord som tar grep?

Angst. Er det Moder Jord som tar grep?

Jeg er usikker på hvordan jeg skal formidle disse refleksjonene.

Det kan bli oppfattet som lettvint, og skape reaksjoner. Men jeg ønsker reaksjoner på disse blogginnleggene, – som for øvrig heter ”Tones refleksjoner”.

Jeg er av typen som tenker at når helsemyndighetene gir oss så klare råd, så følger jeg dem. Jeg har tillit til at de vet mer om dette, – enn meg. Jeg har dessuten latt meg forundre over alle som (fortsatt!) ikke tar rådene på alvor, og leter etter smutthull for å leve så ”normalt” som mulig. Vi kan ikke leve som før nå! Det er unntakstilstand!

Mange har etterlyst klarere tale fra myndighetene. De mener de er vage i sine formuleringer. Ja, det har vært kommunisert som råd og anbefalinger. Det er fordi de ikke har hatt hjemmel til å PÅLEGGE eller FORBY uønsket adferd. De som etterlyser dette, etterlyser et annet styresett som vi vanligvis ikke ønsker oss, nemlig diktatur.

Det måtte en lovendring til, for at myndighetene kunne FORBY folk å reise på hytta i annen kommune enn hjemkommunen, og det børstes støv av loven som regulerer straffeansvar ved smitte.

Vi er prisgitt å tenke sjøl, og det gir oss angst! Det lærte jeg på et seminar om angst, med psykolog Peder Kjøs forleden. Iflg Kjøs, er det fire forhold som vi engster oss for (skaper angst);

Det ene er døden; Døden er ukjent, og vi engster oss for hva som vil skje. De fleste tenker på døden som endelig, og som en avgrunn.

Det andre er ensomheten; At vi ikke har noen å dele våre opplevelser og tanker med. Vår identitet blir satt på prøve hvis vi ikke har samvær med andre. Hvem er vi da, hvis vi ikke får respons fra omgivelsene?

Det tredje er det meningsløse; At vi ikke finner mening i og med livet.

Det fjerde er friheten;  Jeg stusset over dette, men har reflekter meg frem til; – dersom vi har frihet til å velge, risikerer vi å velge feil, og dermed måtte stå til ansvar. Dette kan skape angst.

Etter Berlinmurens fall, kunne vi lese om de som savnet det tidligere tankesettet fra DDR. Det hadde vært så trygt og forutsigbart under diktaturets rammer. Det var ingen vits i å tenke sjøl. Det var allerede bestemt av andre.

Var det friheten, og ansvaret som ligger i det, – som gjorde utslag? Mange var selvfølgelig også glade for friheten de fikk.

Her i huset er en av oss i karantene en uke til. Det betyr at vi ikke omgås andre, og holder oss stort sett hjemme.

Men for å ikke få brakkesjuke, tar vi oss en kjøretur eller sykkeltur innimellom. Når vi gjør det, kommer vi i kontakt med folk (på forsvarlig avstand), og det er som om vi har noe til felles i disse tider.

Alle snakker om det, og mange er bekymret. Dette deler vi med helt fremmede folk! Vi er i en situasjon som berører oss alle, noe vi er sammen om. Det er noe fint ved det.

Vi hadde parkert ved vannet og satt i bilen, da en mann med fiskestang kom forbi. Vi spurte om han hadde fått fisk, og det hadde han ikke. Men vi fikk en hyggelig prat på forsvarlig avstand, og han fortalte at han jobbet i skolen, og var spesielt bekymret for alle barna som nå måtte være hjemme i familier det ikke var noe greit å være i. Dette var en dimensjon jeg ikke hadde tenkt på, og vi fikk en god samtale om dette.

Vi syklet en tur, og vi var slett ikke alene om det; det var mye folk som syklet og gikk. Treningssentrene er stengt, og mange benytter naturen. Det var påfallende hvor mange som hilste til hverandre. Alle viste hensyn, og vi sa sånn; ”takk skal du ha” når noen vek til side. ”Bare hyggelig” – var responsen.

Vi smiler mildt til hverandre nå.

Er det Moder Jord som har tatt grep? Som så nødvendigheten av en justering?

Alle er nok ikke med på den tanken, men det vi ser, er at vi tar det mer med ro nå. Det er ingenting som skal rekkes. Vi kan roe ned. Mange foreldre har mer tid med barna sine, og opplever det som verdifullt. Vi ringer hverandre for å høre hvordan det går, i disse ”koronatider”. Vi hadde kanskje ikke tatt den telefonen ellers? Vi er stort sett hjemme, og det er tid for ettertanke.

Vi forbruker mindre, og det er bra for miljøet. Vi må lære oss å planlegge bedre, og det er kanskje nødvendig å ta en ”fot i bakken” – stoppe opp?

Denne justeringen, er det dessverre mange som betaler dyrt for. Noen i form av helse og faktisk liv. Andre må bære store økonomiske konsekvenser.

Disse må vi ivareta. Heldigvis lever vi i et land som har ressurser til å hjelpe de mest utsatte, og med forsvarlige myndigheter som vil oss alle vel.


next page next page close

Jentetur til Roma l – Novelle

Jentetur til Roma l – Novelle

De lange mørke krøllene hang ned foran øynene, der han satt og spilte gitar, – godt hjulpet av playback. Han var ikke den eneste gatemusikeren på Piazza Navona. Det var mange av dem, men de andre ble statister, – spesielt for de to damene på trattoriaen .

Damene hadde møttes på danskebåten for to år siden, og var blitt gode venninner. De hadde til felles at de likte å reise, og hadde reist sammen flere ganger.

Alle lekre damer har som kjent en ikke så lekker venninne, – og dette var tilfelle her også. Den ene var høy og slank, med påfyll på strategiske steder. Den andre slet med vekta, og overgangsalderen hadde satt sine spor. Hun ville allikevel gjøre det beste ut av det, og hadde kjøpt seg flere artige t-shirts før Roma-turen.

På trattoriaen, ville den høye slanke sitte ytterst, så hun kunne se bedre. Og bli sett bedre. Den andre ville helst sitte under markisen for å unngå solen. Hun tålte ikke solen så godt. Det ble for varmt, og dessuten hun var plaget av soleksem.  Selvfølgelig ble det som den høye slanke ville.

Hun hadde vært her før, – den høye slanke. Da møtte hun den gitarspillende skjønnheten, Filippo. Hun hadde lagt penger i boksen for spillingen, og det hadde oppstått en magisk blikkontakt, opplevde hun. Hennes daværende kjæreste hadde kastet inn håndkleet, etter altfor mye Grappa. Filippo fulgte henne til hotellet, men etter litt flørting i baren, gikk de hvert til sitt.

Nå var hun singel.

Hun festet blikket på han. Han var alt hun følte seg tiltrukket av; mørk og mystisk, musikalsk og utadvendt. Dessuten hadde han glimt i øyet. Det likte hun, og hun håpet han ville huske henne. Det gjorde han, og i ei lita pause kom han til bordet og hvisket henne noe i øret, så hun rødmet.

Han så bare henne, – ikke venninnen.

Venninnen synes det var like greit. Hun snakket ikke så godt engelsk heller, og slett ikke italiensk. Hun husket godt den gangen i Hellas, da hun sa til mannen i baren at hun var ”hot”, når hun mente at hun var varm.

Men nå var de altså i Roma, hvor de delte hotellrom. Hun forsto at det kunne by på utfordringer hvis den høye slanke ville invitere Filippo til hotellet. Hun håpet det ikke ble noe av; hun hadde nemlig vasket trusene sine i dag tidlig, og hengt de på badet. Hun hadde ikke tenkt at noen skulle se det. Det var en stund siden hun hadde fornyet trusegarderoben. Trusene til den høye slanke besto av hyssingstumper festet til en liten stoffbit. Det måtte da være veldig ubehagelig å ha på?

Etter å ha sittet en stund, ble de enige om å gå til Pantheon – alle guders tempel. Det var tid for mat, og torget der var et egnet sted. På Piazza Navona hadde Filippo pakket sammen, men ville komme tilbake om kvelden. Det hadde han hvisket den høye slanke i øret. Det betød at venninnen kunne rydde vekk vaska si, før det kanskje kom herrebesøk på rommet.

De spiste pizza og drakk husets rødvin på Piazza della Rotonda, før de gikk tilbake til hotellet.

Der var heldigvis trusene tørre. Etter en liten ”nap” inntok den høye slanke badet, for å stelle seg for kvelden. Venninnen ble liggende. Hun skulle dusje, siden hun hadde vært konstant klam hele dagen, og hun skulle ta på seg en av de nye t-shirtene. Sminke seg var det lenge siden hun hadde sluttet med. Øyenvipper og bryn var av en slik karakter, at de ikke skulle fremheves. Dessuten hadde hun fått litt farge, og følte seg slett ikke verst.

Da de begge var ferdig kledd, tok de et glass Prosecco i baren før de igjen gikk mot Piazza Navona.

Filippo var allerede på plass. Han hadde flyttet til en annen sted på torget. De fant et bord like ved, så den høye slanke kunne fortsette flørten. Filippo smilte da han så henne, men øynene var triste. Han var nok sliten. De bestilte en Aperol Spritz, og fikk litt snacks på kjøpet. Det fikk holde for i kveld. De hadde begrenset feriebudsjett, så litt potetgull og oliven fikk duge som kveldsmat.

Filippo spilte fantastisk, og kvelden var ung og lun. Det sydet med mennesker på vei til middag. Det var hovmestere på alle restaurantene, og alle ville friste middagsgjestene med sine spesialiteter. Det var par, og familier med små barn. Så ulikt slik det var i Norge, hvor barna helst skal sove i egne senger etter kl 19.00.

På en benk like ved, satt ei lita jente. De antok at hun var 6-7 år, og det så ut som hun var alene. Hun hadde ingenting å selge, og hun hadde heller ingen tiggerkopp. Det lange håret var samlet i en rosa strikk i nakken.

Skulle hun ikke vært hjemme og fått kveldsmat og kveldsstell?

Den høye slanke håpet på en date. Hun hadde gjort seg flid med sminke og hår, og blusen var passe trang. Hun hadde valgt en bh med blonder som vistes gjennom blusen, og følte seg fjong. Solbrillene var nesten ekte Dior, og var plassert på hodet.

Venninnen hadde tatt på den nye turkise t-shirten med rysjer på de korte ermene. Hun så litt mer bredskuldret ut enn nødvendig kanskje, men skitt au, – den var ny. Var forresten størrelse XL blitt mindre med årene? Hun bare lurte.

De to venninnene var blitt enige om at dersom anledningen skulle by seg, så skulle den høye slanke få invitere Filippo på rommet, mens venninnen skulle ta seg god tid i hotellbaren. Hun mente å huske at den middelaldrende italienske barkeeperen hadde blunket til henne da de gikk?

Men det aller beste hadde vært om Filippo inviterte den høye slanke til sitt sted. Da kunne venninnen ha hotellrommet for seg selv.

Filippo tok en pause i spillingen. Han tømte pengeboksen, og kom mot bordet deres, og  hjertet til den høye slanke dunket hardt. Var det nå det skulle skje? At hun skulle bli invitert på date? Han smilte og bøyde seg frem og kysset henne på begge kinn. Denne gangen så han også venninnen, som også fikk kyss på begge kinn. Begge likte det godt. Han hvisket i øret til den høye slanke, men det var vanskelig å forstå hva han sa. Han prøvde igjen, men det var ikke lett å forstå.

Bambina? Hva mente han?

Venninnen så den lille piken først. Hun kom småløpende mot dem, som om hun hadde fått øye på noen hun kjente. Så var hun kanskje ikke alene allikevel? Hun nærmet seg bordet deres, så på Filippo og sa: Papà!

Han tok henne varsomt i hånden, strøk henne på kinnet og sa: Si bene…

Det gjorde ham ikke mindre attraktiv, – bare mindre tilgjengelig for den høye slanke. Hun måtte innse at det ikke ble noen date i kveld, og kanskje heller ikke seinere.

De to venninnene så Filippo og den lille piken gå til en Gelateria. Det var tid for pappaaktiviteter.

Damene tømte glasset, før de gikk videre. Ferien hadde så vidt begynt, og den høye slanke var klar for å utforske andre alternariver…

Forts…..


next page next page close

Perspektiver

Perspektiver

Dette er kortversjonen om de tre steinhuggerne som ble spurt om hva de holdt på med;

Den ene svarte: ”Jeg hugger stein”

Den andre svarte: ”Jeg jobber og tjener penger for å forsørge familien min”

Den tredje svarte: ”Jeg bygger en katedral…”

Denne lille anekdoten kan tolkes og filosoferes over i mange retninger. Selv har jeg ofte tenkt at den sier meg noe om hvilket perspektiv jeg har i livet mitt; Jeg kan se veldig begrenset på det jeg driver med, og glemme å se det i en større sammenheng, – at jeg er en del av noe større, – at det jeg gjør, utgjør en liten bit av et større bilde.

Jeg har hatt fornøyelsen av å besøke Roma. Har du ikke vært der, sier du? Da vil jeg anbefale deg å omprioritere, så du kan få oppleve denne fantastiske byen. Det er torg og trange smug, ruiner og byggverk som tok pusten fra meg. Det har stått der i flere tusen år.  Jeg ble overveldet av tanken om hvor liten tid jeg er tilstede på denne jorda, når jeg ser det i denne sammenhengen.

De tre steinhoggerne gjorde samme jobb, men hadde helt ulike opplevelser. Det er hvordan de forholder seg til det de gjør, som bestemmer opplevelsen.

Det er sannsynlig at disse betraktningene kan anvendes i ulike livssituasjoner;     Å løfte blikket og se litt lengre og videre, kan gi oss en annerledes opplevelse og ny erfaring.

Jeg snakket med noen venninner om en film som flere av oss hadde sett. Den ene hadde ledd og kost seg i to timer, mens den andre synes den ikke var verd å se.

Var det en morsom eller en dårlig film? Det avhenger av hvem som ser den. Det er bare en film, og hva som bestemmer hvordan du opplever filmen, – avhenger av hva du har med deg i ”bagasjen” av erfaringer og perspektiver.


next page next page close

Projeksjoner

Projeksjoner

Prosjeksjonens funksjon

Ari Behn bisettes i dag, og mange trekker frem at han var en mann som SÅ andre mennesker. Han var interessert i andre og hva de hadde å fortelle.

Det minner meg om rådet jeg hørte en gang; å vise interesse for andre mennesker, dersom vi ønsker å bli likt. Dette er langt viktigere enn å imponere med egne historier. Vi kjeder oss fort sammen med de som bare vil snakke om seg selv.

De fleste av oss ønsker å bli sett, og når vi blir det, – projiserer vi den gode opplevelsen på den som gir oss oppmerksomheten.

En historie om bekrefter dette, er den kvinnelige gjesten som fortalte til verten at hun hadde hatt en fantastisk interessant bordkavaler. Da verten fortalte dette til bordkavaler, kunne han fortelle at han stort sett hadde kvittert med et «jaha», «sier du det», «mmmm».

Ari får mange fine projeksjoner, fordi så mange hadde det fint i hans nærvær.


next page next page close

Snakk om det!

Snakk om det!

I romjulen ble det arrangert fakkeltog i Moss, i forbindelse med Ari Behns bortgang.

Det vil si; det handlet om mer enn Aris bortgang;

Det handler om å vise solidaritet med alle som har mentale utfordringer.

Det handler om å gi uttrykk for at det er greit å ikke være ”on top” hele tiden.

Vi er mange som kan kjenne på tungsinn og nedstemthet fra tid til annen, men det er fortsatt vanskelig å snakke åpent og fordomsfritt om det. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne snakke åpent også om denne siden av vår helse, uten at det må komme fra en kjendis som får betalt for sin åpenhet.

Det kan være mange årsaker til at vi sliter mentalt, og det er slett ikke alt vi ønsker å dele med alle. Det er heller ikke nødvendig. Det er en sunn øvelse å bevisstgjøre oss hvor grensen går for hva vi ønsker å dele med mange, og hva som er forbeholdt få.

Det er for øvrig ikke alltid vi vet hva som utløser tungsinnet heller.

Det er lite oppsiktsvekkende å fortelle at vi er forkjøla, eller at vi sliter med stiv nakke eller vond rygg. Det er jo en tilstand vi deler med så mange. Men hvis vi føler oss nedstemt, og at det er nødvendig å gjøre tilpasninger for å ivareta egne behov, – se da er det verre. Dessverre.

Vi snakker mer enn gjerne om at vi trener og spiser sunt for å ivareta vår fysiske helse. At dette også har påvirkning på vår mentale helse, er ingen hemmelighet.

Selv har jeg kjent på å være ”ustemt i sjela” mange ganger. Det er ikke alltid jeg vet hva som er årsaken, men har lært meg å godta at sånn er livet mitt, – og at jeg kan gjøre tilpasninger som gjør det lettere å komme gjennom det tunge; (for jeg skal gjennom det, – ikke over det!) Det kan være å si nei til ting jeg ellers ville sagt ja til. Det kan være å finne en samtalepartner å dele de vanskelige tankene med. Det kan være å ta noen timer hos en terapeut. Det kan være en prat i speilet. Det kan være å bryte rutiner jeg vet ikke er oppbyggende for meg. Det kan være en time-out. Det kan være å sørge for nok søvn, frisk luft og drikke mindre vin.

Det jeg er helt sikker på, er at det er helende å akseptere fremfor å fornekte.

Som gestaltterapeut, har jeg erfart at når vi deler våre følelser og vanskeligheter med andre, har det en terapeutisk virkning.

Vær ikke redd for å spørre hvordan folk har det, – og bli ikke redd hvis du får et ærlig svar. Det forventes ikke at du skal løse problemene deres, det holder at du lytter og viser forståelse. Gi en klapp på skuldra, eller en klem hvis det er naturlig.

Skal vi gi oss selv den utfordringen for 2020, – å bli mer åpen om vår mentale helse, og å tåle at andre også er det?

Det er for øvrig også godt å dele gode tanker og følelser med andre, og du har sikkert selv erfart at  når du gir et komplement og sier noe pent til andre, – så kjennes det godt – inni deg selv! Vinn – vinn, der altså J

Med de beste ønsker for det nye året!


next page next page close

Ole Kristian om hvordan det er å ha Williams syndrom

Ole Kristian om hvordan det er å ha Williams syndrom
next page next page close

Keiserens nye klær

Keiserens nye klær

Hun er en karismatisk leder, og alt hun gjør omtales som  ”det beste”. I alle fall omtaler hun det slik selv.

Hun har vunnet priser i næringslivet, og selv om det er en generasjon siden, nevner hun det fremdeles i sine presentasjoner. Hun er uredd i sine konfrontasjoner av autoriteter, og har måttet ta konsekvensene av det. En av konsekvensene er at hun er ”jaget” av mediene. Ikke bare henne, men også hennes nærmeste er ”fritt vilt”.

Hennes kontroversielle budskap har både tilhengere og motstandere. Alle mener noe om henne og hennes virksomhet. Motstanderne snakker høyest, og de gjør narr av henne.  Dette fører til at hun trekker seg tilbake i lange perioder.

Hennes tilhengere vil så gjerne tro på henne! De legger godviljen til, gang på gang. De godtar hennes inkonsekvens, og bortforklarer det; ”det er ikke så farlig” Hun er karismatisk og mange har utbytte av hennes virksomhet. For mange er det godt å komme vekk fra dagliglivets utfordringer når de er sammen med henne, – og hun er morsom å være med. Når hun lover ting hun ikke holder, avvises det med høyt arbeidspress. Hennes tilhengere aksepterer dette, og legger til rette for at presset skal bli mindre ved å ikke ha så store forventninger, eller ved å avlaste.

”Menigheten” er lojal. De snakker varmt omhenne, og tilhenne. Hun får komplimenter og oppmerksomhet. De fleste liker å være i hennes nærhet.

Allikevel er det noe som ikke stemmer. Bak fasaden. Ingen snakker høyt om det.

Det er vanskelig å identifisere hva det er, og kanskje det bare er en selv som er skeptisk og mangler innsikt? Andre virker begeistret. Uroen kommer stadig tilbake; ”Hva er det som gjør at jeg føler usikkerhet sammen med henne?”

”Hva kommer det av at jeg påtar meg oppgaver som ikke er mine?”

”Hvor kommer denne uroen fra?”

Det kommer til et punkt hvor det er nødvendig å påpeke at keiseren er naken.

Når èn våger å dele med en annen om hvordan det oppleves, blir det bekreftet at det er flere som deler denne oppfatningen. Det viser seg at de har mange felles oppfatninger. Snøballen begynner å rulle, – til noen våger å si det høyt.

”Jeg har ikke tillit til deg lenger”. ”Du lover mer enn du holder”. ”Jeg stoler ikke på det du sier.”

Disse tilbakemeldingene blir konsekvent møtt med bortforklaringer. Det er noen andre eller noe annet som er årsaken. Aldri er det hennes ansvar.

Det var da jeg forsto det. Det er ingenting å gjøre noe med. Det er bare å holde seg unna.


next page next page close

Du??

Du??

Hver dag en kamp mot destruktive tanker

Hver dag følelsen av ikke å passe inn

Hvordan overvinne?

Frykt for ikke å strekke til

Frykt for å gjøre feil

Frykt for ikke å ha kontroll

Frykt for å bli veiet og funnet for lett

Frykt for å bli sett – og for å bli oversett

Du??

Du som er så trygg, så besluttsom, så hjelpsom

Du??

Har du det sånn også?

Masken er på

 

– tonemor

 


next page

Angst. Er det Moder Jord som tar grep?

Jeg er usikker på hvordan jeg skal formidle disse refleksjonene. Det kan bli oppfattet som lettvint, og skape reaksjoner. Men jeg ønsker reaksjoner på disse blogginnleggene, – som for øvrig heter ”Tones refleksjoner”. Jeg er av typen som tenker at når helsemyndighetene gir oss så klare råd, så følger jeg dem. Jeg har tillit til at de vet mer om dette, – enn meg. Jeg har dessuten latt meg forundre over alle som (fortsatt!) ikke tar rådene på alvor, og leter etter smutthull for å leve så ”normalt” som...
article post

Jentetur til Roma l – Novelle

De lange mørke krøllene hang ned foran øynene, der han satt og spilte gitar, – godt hjulpet av playback. Han var ikke den eneste gatemusikeren på Piazza Navona. Det var mange av dem, men de andre ble statister, – spesielt for de to damene på trattoriaen . Damene hadde møttes på danskebåten for to år siden, og var blitt gode venninner. De hadde til felles at de likte å reise, og hadde reist sammen flere ganger. Alle lekre damer har som kjent en ikke så lekker venninne, – og...
article post

Perspektiver

Dette er kortversjonen om de tre steinhuggerne som ble spurt om hva de holdt på med; Den ene svarte: ”Jeg hugger stein” Den andre svarte: ”Jeg jobber og tjener penger for å forsørge familien min” Den tredje svarte: ”Jeg bygger en katedral…” Denne lille anekdoten kan tolkes og filosoferes over i mange retninger. Selv har jeg ofte tenkt at den sier meg noe om hvilket perspektiv jeg har i livet mitt; Jeg kan se veldig begrenset på det jeg driver med, og glemme å se det i en større...
article post

Projeksjoner

Prosjeksjonens funksjon Ari Behn bisettes i dag, og mange trekker frem at han var en mann som SÅ andre mennesker. Han var interessert i andre og hva de hadde å fortelle. Det minner meg om rådet jeg hørte en gang; å vise interesse for andre mennesker, dersom vi ønsker å bli likt. Dette er langt viktigere enn å imponere med egne historier. Vi kjeder oss fort sammen med de som bare vil snakke om seg selv. De fleste av oss ønsker å bli sett, og når vi blir det,...
article post

Snakk om det!

I romjulen ble det arrangert fakkeltog i Moss, i forbindelse med Ari Behns bortgang. Det vil si; det handlet om mer enn Aris bortgang; Det handler om å vise solidaritet med alle som har mentale utfordringer. Det handler om å gi uttrykk for at det er greit å ikke være ”on top” hele tiden. Vi er mange som kan kjenne på tungsinn og nedstemthet fra tid til annen, men det er fortsatt vanskelig å snakke åpent og fordomsfritt om det. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne snakke...
article post

Ole Kristian om hvordan det er å ha Williams syndrom

...
article post

Keiserens nye klær

Hun er en karismatisk leder, og alt hun gjør omtales som  ”det beste”. I alle fall omtaler hun det slik selv. Hun har vunnet priser i næringslivet, og selv om det er en generasjon siden, nevner hun det fremdeles i sine presentasjoner. Hun er uredd i sine konfrontasjoner av autoriteter, og har måttet ta konsekvensene av det. En av konsekvensene er at hun er ”jaget” av mediene. Ikke bare henne, men også hennes nærmeste er ”fritt vilt”. Hennes kontroversielle budskap har både tilhengere og motstandere. Alle mener noe om henne...
article post

Du??

Hver dag en kamp mot destruktive tanker Hver dag følelsen av ikke å passe inn Hvordan overvinne? Frykt for ikke å strekke til Frykt for å gjøre feil Frykt for ikke å ha kontroll Frykt for å bli veiet og funnet for lett Frykt for å bli sett – og for å bli oversett Du?? Du som er så trygg, så besluttsom, så hjelpsom Du?? Har du det sånn også? Masken er på   – tonemor...
article post