Min historie – mamma dør, og det skjer endringer i Konggata 14

Jeg satt i kassa en vårdag i 1980, da Trygve svoger kom inn i banken og ville snakke med meg. Jeg fleipet, men han var alvorlig. Vi gikk bort i barnebanken, litt vekk fra de andre kundene.

Mamma var død. 55 år gammel.

Det hele var uvirkelig. Dagen før hadde jeg parkert bilen i gården i Konggata 14, da Tove og jeg skulle et ærend i byen. Jeg hadde vinket til henne i vinduet. Vi hadde ikke tid til å stikke opp å hilse på, for vi var travelt opptatt med å kjøpe ny sofa.

Mamma hadde følt seg dårlig en stund, og hadde vært til lege for å undersøke om noe var galt. Hun ventet på svaret på disse prøvene, da hun brått ble syk. Hun var alene på kjøkkenet, og hadde lagt seg på kjøkkenbrisken da vennen Odd fra verkstedet kom innom. Hun klaget over brystsmerter og stråling ut i armene. Det ble raskt ringt etter sykebil. Pappa var ute på jobb, – men kom hjem idet ambulansen skulle kjøre til sykehuset. Han bestemte seg for å kjøre etter ambulansen, i egen bil. De jobbet intensivt for å redde livet hennes, men klarte det ikke. Mamma var død av hjerteinfarkt da pappa kom frem til sykehuset.

Alle var samlet rundt kjøkkenbordet den fredags ettermiddagen, og jeg forsto at livet ville bli annerledes etter dette. Jeg visste bare ikke hvordan annerledes det skulle bli. Det var uvant å se pappa så hjelpeløs. Så fattig. Slik jeg ser det nå, hadde mamma representert det trygge og samlende i familien.

Alle som ville, fikk ta farvel med mamma i kapellet på sykehuset. I begravelsen gikk jeg arm-i-arm med pappa bak kisten ut til graven. Pappa fortalte meg at mamma allerede var i himmelen, og at det var legemet som skulle begraves. Så fint det må være, å være så sikker på det.

I mammas begravelse kom også min ekskjæreste, og vi ble kjærester igjen.

Jeg var 20 år, og det var mye jeg ikke forsto. Blant annet tok det flere år før jeg forsto at mamma også hadde vært noens venninne. En da jeg traff Torøy tilfeldig, fortalte hun at hun savnet mamma. Mamma hadde vært viktig for henne i en vanskelig livssituasjon, og hun kunne snakke med henne om alt, uten å frykte at det ble fortalt videre. Denne rollen hadde jeg ikke tenkt over at mamma hadde.

Pappa ble enkemann, og hadde ingen som kunne passe på at han hadde på seg riktige sokker til dressen, eller som kunne fortelle hvor han hadde lagt lommeboka si. Han hadde forresten en samboer allerede; sin svigerfar, min morfar. Etter at mormor døde, flyttet morfar til mamma og pappa. Han hadde et eget lite krypinn, men spiste alle måltidene sammen med dem. Nå fikk de to enkemennene stor glede av hverandre. Morfar var gammel, og etter hvert kom han på sykehjem.

Moss kommune hadde planer for Konggata; det skulle bygges nytt, og det gamle måtte vike. Det ble bygget nye lokaler på Solgård skog, og foreldrene mine hadde fått tildelt tomt av kommunen for å bygge privat bolig. Dette fikk dessverre ikke mamma oppleve. Hun som hadde gledet seg til å etablere et eget nytt hjem utenfor begravelsesbedriften. Pappa kjøpte seg hus, og flyttet. En epoke var over i Konggata 14.

Omtrent på samme tid skjedde et skifte i bransjen, og de solide kistehåndtakene som vi hadde produsert, – ble erstattet med støpte plasthåndtak. Trekistene ble erstattet med papp. I en overgangsperiode fortsatte noe av produksjonen i Konggata, mens systua ble flyttet til Solgård skog.

I 1983 etablerte Fossen skole seg i Konggata 14. I dag er området erstattet av sjarmløse boligblokker.

Jeg fortsatte å bo sammen med Tove, men noe var annerledes; vi hadde begge fått kjæreste, og det var tid for endring. Tove flyttet ut, og kjæresten min flyttet inn. Dette skjedde ikke uten dramatikk, og det var Tuppen og Lillemortilstander i noen år, før vi igjen fant ”tonen”. Det jeg lærte av denne tiden, var hvor viktig det er å sjekke ut egne tolkninger; ikke ta for gitt at jeg hadde rett i mine antakelser.